En meget interessant og viktig sak er framme i nyhetsbildet for tiden: Helse Nord velger å stoppe utlevering av informasjon til mediene om tilstanden til pasienter som har vært utsatt for ulykker og skader – dette med begrunnelse i ansvaret de har for personvernet til den enkelte.

Redaktørforeningen reagerer kraftig på denne innstramming og viser til at slik informasjon har en viktig funksjon og oppgave i samfunnet og bidrar til å redusere rykteflom.

Noen mener til og med at «Helse Nord legger opp til en praksis som hindrer spontane og opplyste diskusjoner om statens viktigste oppgave: Å sørge for innbyggernes liv, helse og sikkerhet.» (journalist Kråkenes/NRK). Dette er et tydelig eksempel på motstridende meninger om hvilke etiske verdier som skal veie tyngst i vårt demokrati.

Det er en kjensgjerning at både aviser og sosiale medier er hungrige på nyhetsstoff som «selger godt». Det kan vises til flere konkrete saker hvor redaktører, journalister og skribenter ikke har tatt seg tid til å sjekke kildene tilstrekkelig eller fått tak i hele sannheten. (Dette gjelder også i andre saker enn ved ulykker, for eksempel arvestrid eller hvor sjalusi er det styrende motiv.)

Følgene blir ofte svært belastende og i noen tilfelle fatale for personer som har blitt omtalt i mediene på en upresis og utleverende måte. Nærmeste familie og omgangskrets har ofte stått hoderystende og blitt fortvilet ved å lese hvordan mediene presenterer saken. Var det noen som snakket om at mediene sitt mål er å fremstå saklig og hindre ryktespredning?

Media har fått stor makt i vårt samfunn. MEN – når mediene får hente informasjon i enkeltsaker både fra politi, helsevesen og rettsapparat, er det en stor fare for at de instanser, som nettopp skulle imøtekomme samfunnets rett til bl.a. informasjon om hva som skjer, bidrar til en «gapestokk» hvor enkeltpersoner og tragedier blir hengt ut.

I små lokalsamfunn blir ulykker og andre hendelser ekstra gjennomskuende og belastende for dem det gjelder. Det som i utgangspunktet kanskje var en ulykke av fysisk karakter, blir ofte en følelsesmessig stor belastning for dem som får sin identitet avslørt gjennom mediene.

Kan en da forsvare medias krav om åpenhet som noe nyttig og verdifullt for samfunnet når noen går til grunne? De som tjener på en slik åpenhet gjennom mediene er først og fremst enkeltpersoner som ønsker å skade andre ved å sette ut onde rykter.

I vårt demokrati har vi noen etiske regler som er nedfelt i VÆR VARSOM-PLAKATEN. De omfatter både pressens samfunnsrolle, integritet og troverdighet, journalistisk adferd og forhold til kildene, samt publiseringsregler.

Vi hører av og til at mediene er blitt dømt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på disse regler. En kan noen gang spørre seg om disse regler ikke lenger er pensum i journalistutdanningen? Hvis flere hadde tatt seg bryet med å melde inn saker til PFU, måtte nok både redaktørforening og andre heve kravet til et sterkere kritisk blikk på hva, hvorfor og hvordan de skriver.

Noe av det viktigste vi alle kan gjøre når vi leser og hører om ting som har skjedd, er å skjerpe vår egen kritiske sans og prøve å få tak i mest mulig fakta. Deretter har vi et ansvar for å stoppe spredning av ryktene – i den grad det er mulig før de er spredd rundt på folkemunne og i sosiale medier. Alle står dessuten fritt til å ta et valg med å si opp abonnement på medier vi opplever tar lite hensyn til personvernet.

Her er et konkret eksempel på hva som kan skje etter oppslag i en lokalavis: Journalisten skriver detaljer om blant annet bostedskommune til en person som er anmeldt og dato for når saken skal behandles i retten. Har slike detaljer egentlig noe å gjøre med pressens opplysningsplikt?

I dette tilfelle ble oppslaget misbrukt av en sjalu person til å skade en uvedkommende med bosted i samme kommune. På et blunk ble rykter spredd på sosiale medier til både nær og fjern.

Et nyttårsønske kunne være at både redaktørforening og journalister blir ydmyke nok til å høre på hvordan offer og deres omgangskrets opplever det når personvernet blir oversett i saker. Dernest et håp om at det tillates at andre har motstridende oppfatninger og meninger i saken.

Takk til Helse Nord som har skjønt sitt ansvar og tar opp kampen mot andre mektige røster i samfunnet! Det er en trøst å vite at i alle fall én offentlig instans tar personvernet på alvor!