«- Det står mye bra i loven». Jeg hadde en foreleser på jusstudiet som brukte å svare dette når han fikk spørsmål fra studentene. Jeg tror rådet kan sendes videre til Sparebanken Nord-Norge.

Lov om forbud mot prispåslag ved videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer ble vedtatt i 2007, først og fremst for å stanse organisert videresalg av billetter til store arrangementer. Mange digitale plattformer gjorde det enkelt å selge videre med grov profitt, og lovgiver ville stanse dette svartebørsmarkedet.

Loven har fått full lokal oppmerksomhet i forbindelse med Sparebank 1 Nord-Norges gratiskonsert GLØD, med artistnavn som hadde trukket fulle hus på både Bukta og Rakettnatt. Lovens hovedregel er at «det er forbudt å selge billetter til kultur- og idrettsarrangementer til en høyere pris enn den som er påført billetten fra arrangørens side, eller som billetten første gang ble solgt for».

Som det fremgår av siterte lovtekst, gjelder loven videresalg av billetter. Det forutsetter altså at det skjer et salg av billett fra en arrangør i første hånd. Et salg er i avtaleretten definert som overføring av eiendomsrett til ting eller gjenstand mot et pengevederlag.

Dersom det ikke ytes noe vederlag, foreligger det en gaveoverføring. Banken deler ut en «billett» uten at det ytes noe pengevederlag tilbake, ergo er det en gave i form av et adgangstegn til et gratis arrangement. En konsekvens at det ikke skjer et salg i første hånd, er at det da ikke kan bli tale om et videresalg i lovens forstand.

Formålet med loven var også å gi arrangører et vern mot at noen «skummer fløten» og tjener penger på andres næringsvirksomhet. Man kan ikke kjøpe opp alle kinobilletter til en premiere for så å stille seg på utsiden av kino og selge til dobbel pris. Et gratis arrangement av en bank nyter således ikke samme rettslige vern som en konsert hvor arrangør tar risiko og er avhengig av et velfungerende billettmarked.

Det er også spesielt at loven sier at det er forbudt å selge billetter til overpris samtidig som slikt salg ikke er belagt med straffansvar. Advokatforeningen advarte i høringsrunden mot at loven ble vedtatt uten straffehjemmel og påpekte at dette kunne medføre at loven på en utilsiktet måte avkriminaliserte «svartebørshandel». Justis- og politidepartementet støttet derimot forslaget om at forbudet ikke skal sanksjoneres med straff, og anså det lite formålstjenlig at politiets ressurser skulle brukes i slike saker.

Loven gir den som har betalt overpris rett til å kreve penger tilbake fra «svartebørsselgeren», men dette kan i ytterste konsekvens nødvendiggjøre et sivilt søksmål. I forarbeidene til loven legges det opp til at departementet skal vurdere spørsmålet om straffesanksjonering på nytt hvis loven ikke virker etter sin hensikt. Denne saken viser at «svartebørsloven» slik den er utformet dessverre gir minimal rettslig beskyttelse, og loven trenger en ny gjennomgang.

Hvorvidt det er umoralsk å tjene penger på salg av et adgangstegn som banken har gitt gratis til byens befolkning er dog et annet spørsmål. I denne saken blir det nærmest valget mellom «svartebørs og katedral». Som den avdøde politiker Nancy Astor sa: «Lover kan ikke gi folk bedre moral, men jo bedre moral folk har, jo bedre lover lager de».