Audun Lysbakken har varslet at han ikke tar gjenvalg som SVs partileder. Allerede har tre kandidater utmerket seg som aktuelle til å ta over ledervervet. Og stilig nok er alle de tre kandidatene fra Nord-Norge. Det må vel kunne sies å være en ganske unik situasjon. De tre er Torgeir Knag Fylkesnes fra Tromsø, Kari Elisabeth Kaski fra Kirkenes og Kirsti Bergstø fra Nesseby i Finnmark.

Av disse er det kun Fylkesnes som er innvalgt fra Nord-Norge. De andre to har «meldt overgang» til Østlandet, og når sant skal sies har ingen av de to sistnevnte jobbet i særlig grad for å forankre og profilere seg som nordnorske representanter. Kaski har tvert imot et klart og tydelig Oslo-stempel, mens Bergstø i nord fortsatt blir husket for sin rolle i den opprivende nominasjonsstriden i Finnmark SV sist valg. Fylkesnes har markert seg sterk som fiskerienes mann i nord, i tillegg til kamp for Nord-Norgebanen.

Bergstø har også utmerket seg det siste halvåret med sin Nato-motstand. Her skiller hun seg klart fra sin konkurrent Torgeir Knag Fylkesnes, som ledet programkomiteen og foreslo at SV skal snu i spørsmålet om norsk utmeldelse av Nato. Partiet skal ta stilling til spørsmålet samtidig med ledervalget i mars.

Partiet er nødt til å seriøst vurdere om de er tjent med en leder som nylig har flagget tydelig Nato-motstand (Bergstø), om partiet velger å følge programkomiteens forslag. Det kan bli vanskelig å forklare og forsikre om partiets nye standpunkt overfor velgerne, som har flyttet seg i en mye mer Nato-vennlig retning enn det ser ut til at Bergstø selv har gjort de siste månedene. Hun ledet faktisk fraksjonen i partiet som var imot å gi militær hjelp til Ukraina i vinter, og fikk flertall for det i partiet – noe som i dag ikke ser spesielt bra ut.

SVs nye leder har mulighet til å løfte partiet stort, om hen klarer å hente inn Senterpartiets og Arbeiderpartiets tapte velgere. Der stiller ikke Bergstø, en kandidat som omtrent stiller seg på linje med Rødt i mange politiske spørsmål, særlig sterkt.

I tillegg til å være på linje med tidsånden i Nato-spørsmålet, er Fylkesnes’ sterke kort at han i liten grad kan forbindes med akademiker-stempelet som SV ofte belemres med. Han har markert seg som en pragmatisk næringspolitiker i røff dongerijakke i stedet for blådress, som skjønner at penger må tjenes før de kan fordeles. De som fremhever Kaskis fordel som en tydelig klima- og miljøkandidat, et viktig saksområde for partiet, ser ut til å ha glemt at Fylkesnes har ledet arbeidet med SVs klimaplan. For den som måtte lure: Klimaspørsmålet i Norge er et spørsmål om industriell omstilling. Her stiller Fylkesnes sterkere enn mange gir ham kredit for.

Et moment som taler til de kvinnelige kandidatenes fordel, er det faktum at 5 av 7 tidligere SV-ledere har vært menn. Nå var riktignok den ene av de to, Kristin Halvorsen, en betydelig og lenge sittende leder for partiet – hele 15 år. Den andre, Berit Ås, satt i ett år fra 1975, da SF ble SV, til 1976. Det taler for at det vil sitte langt inne for flere i partiet å skulle velge en mannlig leder atter en gang, når partiet har to sterke kvinnelige kandidater å velge mellom.

Hvis de da har det. Kaski har hittil ikke gitt uttrykk for om hun faktisk vil stille. At hun er ute i mammapermisjon vil ikke være til noe hinder for partiet i å velge henne – tvert imot vil det være et poeng i seg selv for et feministisk parti å gjøre nettopp det. Lederbyttet vil heller ikke skje før til neste år.

Spørsmålet er hvordan Kaski selv vurderer saken. Hun trenger jo slett ikke å trekke de samme konklusjonene som Lysbakken selv har gjort, om at han ønsker å prioritere familie mens barna er små. Men Lysbakken er ikke alene. MDG-leder Une Bastholm gjorde det samme i august, med samme begrunnelse. Det gjør trolig inntrykk for en nybakt forelder som vurderer å stille, og det er derfor foreløpig et åpent spørsmål om partiet i realiteten har én eller to kvinnelige utfordrere til lederjobben.

Fylkesnes kan selvfølgelig ikke noe for at han er mann. Da er det verre med pendlerboligsaken, som henger over ham. Det er verken et lukket eller tilbakelagt kapittel, og hans kandidatur er avhengig av hvordan den saken utvikler seg de nærmeste månedene. Saken i seg selv, men også Fylkesnes egen håndtering av den, er en betydelig skrape i lakken for ham. Alle talepunkter om Forskjells-Norge vil høres hul ut fra Fylkesnes’ munn så lenge pendlerboligsaken er et tema rundt hans person.

Interessant nok har partimedlemmer allerede meldt seg på som offentlige heiagjenger for henholdsvis Kaski og Bergstø, mens fanbasen til Fylkesnes i skrivende stund ikke har latt synlig høre fra seg. Det trenger naturligvis ikke å bety at den er svak i partiet, til det er nyheten om Lysbakkens avgang for fersk. Partidemokratiet er et langsomt arbeidende vesen. Det vil tidsnok vise seg om Fylkesnes har en sterk nok standing i eget parti.

En skal selvsagt ikke utelukke at det kan melde seg på en fjerde kandidat. Men sjansen for at den neste partilederen er nordnorsk, er overhengende. Det er en fesjå vi gjerne kommer på.