I januar 1991 meldte ei bølle sin ankomst til byen. Parallelt med at USA erklærte Golfkrigen for åpnet, og Kong Olav la på røret, gikk den første årgangen av Tromsø Internasjonale Filmfestival av stabelen.

Det var to kinosaler, Verdensteatret og vidunderlige Fokus Kino (den gang det betød noe så ærverdig som én kinosal), det kostet 120 kroner for ett kort som ga deg fri inngang til alle visningene, og jeg så masse rare filmer jeg ellers aldri ville gått på. Jeg elsket det.

Søndagen subbet jeg hjem alle bakkene opp til Prestvannet studenthjem, fullstendig emosjonelt opprørt og mentalt utmattet. Det siste jeg så, film nummer atten eller nitten, var en bekmørk sak fra Sverige. Nå ville jeg hjem, spille lystig pop og se på Disney-tegnefilm og alle «Politiskolen»-filmene.

Ett år etterpå sto jeg likevel i billettkø igjen, trippende og full av forventning til år nummer to. Og slik har det vedvart. Jeg hadde noen års pause, da det var uteliv og butikkarbeid som stjal oppmerksomheten, og flere av mine jevngamle tok også en timeout i noen år med småunger, men de fleste av oss har kommet sterkt tilbake. Nå «tiffer» vi igjen, som det heter. Festivalen har til og med blitt et verb i det lokale språket.

TIFF er et paradoks, en slags umulighet som likevel har vist seg å fungere utmerket, med sin egen, lille og rare logikk. For folk strømmer til festivalen år etter år. Så å si hvert eneste år er det ny publikumsrekord, og på slipptidspunktet for de første billettene kollapser datasystemet like selvfølgelig som at noen snåle filmer fra Finland utgjør en del av programmet.

Og det virkelige paradokset her er jo nettopp at en brorpart av programmet er filmer man ellers aldri ville fått se på kinolerretet, men som man måtte ha spadd opp fra alskens mer eller mindre lugubre nettsider.

Det er dessuten en seiglivet myte at TIFF bare viser smale, uforståelige filmklubbfilmer på over fire timer fra Iran, uten både undertekster, dialoger og farger. Vel, de filmene vises også, men det er i tillegg masse bra film fra USA, UK, Tyskland, Australia, India, Færøyene og resten av hele kloden.

Action, vold og eksplosjoner. Stillegående stemningsfilmer. Søte, knallharde og mørke dokumentarer. Politiske kraftige og uskyldige komedier. Musikkfilmer. TIFF viser i det hele tatt hele spekteret av hva film er, og det er nettopp derfor det er så kult å delta på festivalen.

Men TIFF hadde neppe fungert hvor som helst. TIFF er nemlig en gjenspeiling av byen Tromsø, der restaurantene har kø fra de åpner til de stenger, der vannhullene har bul på veggene av tørste «tiffere» (vi har sågar substantivert oss som deltar), og de fleste av de som sitter der har vært på film.

Folk tar seg fri fra jobb. Noen skulker skolen. Andre jobber som gale, som heltemodige frivillige. På torget er det et digert lerret av snø og is, der det dagtid sitter masse barn og hyler og skriker mot filmbildene som danser i den glinsende storskjermen.

Byen syder enda mer enn vanlig, og man treffer igjen gamle kjenninger, som nå legger ferien sin til Tromsø i årets kaldeste måned, og vender tilbake til gamle jaktmarker. Hotellene er fullbookede, og det er knapt en sofa som ikke brukes til provisorisk seng for å huse tilreisende tiffere.

Rare søringer, og utlendinger med alpelue og fraglende gevanter, svinser rundt, og langs de mange bardiskene henger det sågar masse journalister, regissører, skuespillere og tilårskomne visesangere fra Bergen, alle med bånd rundt halsen som et godt synlig TIFF-plastkort dingler fra, slik at alle – om noen skulle være i tvil – skal skjønne at de er litt ekstra spesielle.

Men det er ikke VIP-kulturen som er TIFFs force. Snarere heller tvert imot. Det er nettopp i spennet mellom det brede programmet, og den inkluderende byen, at festivalen ånder og lever. Det er for eksempel helt greit å la være å dra på en film du har billett til, og heller prioritere å henge i en bar. Det er ikke så nøye. Det er bare å dra på en annen film.

Det er masse jeg elsker med Tromsø, en by som til tross for alle sine mangler og skjønnhetsfeil, er byen jeg har valgt å bo i helt siden høsten 1990. TIFF er på sett og vis inkarnasjonen av alt dette, og nå går startskuddet for den 33. runden av festivalen. Så takk til ledelse og alle frivillige i festivalen, serveringsbransjen og hele byen Tromsø som skrur på sjarmen og lager lys i januarmørket. Snurr film!

PS: Denne teksten er en redigert versjon av en kommentar som stod på trykk på siste dag av TIFF i 2018.