Om ett år er det valg i Tromsø, og alle andre kommuner i landet. Valget av ordførerkandidat for de to største partiene i Tromsø, Høyre og Arbeiderpartiet, er ennå ikke endelig avgjort, men de to foreslåtte og selverklærte kandidatene virker å ha solide posisjoner i egne rekker.

Ordførervalget blir, etter alle solemerker, et valg mellom Gunnar Wilhelmsen (Ap) og Anne Berit Figenschau (H). Per i dag er det Wilhelmsen og Arbeiderpartiet som har ledertrøya på. Høyre i Tromsø ligger oppsiktsvekkende langt bak partiet på nasjonalt nivå. Men ett år er en liten evighet hva valgkamp gjelder. Mye kan skje innen vi skriver september 2023.

Det er liten tvil om at bompenger, bypakke og byvekstavtale vil bli det store valgkamptemaet. Det er det prosjektet som virkelig slår velgerne i øynene på vei til og fra jobb og aktiviteter på daglig basis, og vil deise inn i nettbanken i form av bompengeregninger på månedlig basis fremover. Men de som tror politikerne, særlig fra Høyre og Arbeiderpartiet, vil kappes om å nå ut til velgere som raser over bompenger, dieselpriser og asfalt har ikke hørt godt etter de siste månedene.

Dette kommer nemlig til å bli en valgkamp preget av myke pakker. Det er gavene både Wilhelmsen og Figenschau vil dele ut til velgere som stemmer på dem. De vil kappes om å snakke om myke trafikanter, om skoleelever, om sykehjemskøer og om sosiale kår.

I Tromsø har vi listetopper fra partiet Høyre, som snakker om «klasseskille» som om det var et begrep som har tilhørt den borgerlige fløyen siden Karl Marx, og en blå ordførerkandidat som snakker om å «yte etter evne og få etter behov». Det siste er ingen forsnakkelse eller historieløst utsagn av Anne Berit Figenschau. Hun vet veldig godt hva hun gjør, og hun sitter rundt partileder Erna Solbergs bord annenhver fredag og argumenterer for hvorfor det er veien til makta for Høyre.

Figenschau vil nå ut til kvinnene, og offentlig ansatte, i en rød landsdel og i en rød by som tyter av «myk» sektor. Og apropos Universitetssykehuset i Nord-Norge: Her er det full krise. På samme måte som Wilhelmsen og Figenschau vil kjempe om å overbevise velgerne om at det er nettopp dem som kan overbevise sine moderpartier om at Tromsø må prioriteres innen byutvikling og samferdsel, vil leger, sykepleiere og helsefagarbeidere i Tromsøs største arbeidsplass prøve å finne ut av hvem av dem som kan nå gjennom hos «sine» i Oslo med budskapet om at UNN, og pasientene i Nord-Norge, må prioriteres i helsebudsjettene.

Det blir mennesker, ikke milliarder, for alle pengene. Liste-toer for Høyre, Sebastian Henriksen, vil fortsette å snakke om lekeplasser, og tredjekandidat Markus Akselbo vil snakke om skolen i Tromsdalen han gikk på en gang på nittitallet, der datteren hans går nå, den nedsarvede skolen som de rødgrønne lovde å bygge nytt sist valg.

Gunnar Wilhelmsen og hans team må kvesse argumentene. Foreløpig har han ikke landet nevneverdig mange av prosjektene han har satt i gang. De svever der oppe i lufta, «i prosess» som han selv gjerne sier, og motstanderne er klar for leirdueskyting.

Om dét er Gunnar Wilhelmsens akilleshæl, så har Figenschaus et helt eget navn. Et egennavn, faktisk. Det er Bjørn Gunnar Jørgensen, og hans Fremskrittspartiet, som plukker desillusjonerte senterpartivelgere og bompengeprotestvelgere som smågodt på salg. Kan hende blir de to blå partiene så store at de kan klare å ta makten selv om KrF skulle ryke helt ut av kommunestyret, og Venstre bli bortimot borte.

Men vil Frp regjere med en partner som har brukt hele valgkampen på å snakke om bussister i stedet for bilister, og som støtter bompenger? Jørgensen husker meget godt at bompengesaken var nær å sprenge regjeringen i 2018, og han trenger ikke se lenger enn til dagens Senterpartiet for å vite hvordan det går med dem som lover og lyger så altfor mye.

Det både Wilhelmsen og Figenschau imidlertid kan være sikre på, er at det ikke vil serveres noen myke pakker fra Jørgensen. Det som leveres derfra vil være hardt. Knallhardt.