Tromsø Høyre er i den eiendommelige situasjon at alle damene vil forlate sine poster i kommunestyret. Mannfolkene, noen av dem med en hel mannsalder i kommunestyret bak seg, se, de blir. Det er fristende å dra referanser til dokusåpa «Da damene dro» som gikk på TV2 for 13 år siden. Hvordan skal Høyre klare seg nå? Og mer interessant: Hvorfor stikker damene? «For å slippe nye krefter til», er den offisielle forklaringen.

Men hva mer ligger det bak flukten? Kan det rett og slett være så enkelt som at det er for kjedelig å tilbringe ledige ettermiddager og kvelder med diskusjoner og møter i Høyres kommunestyregruppe? En gruppe som kan skilte med at halvparten ble født under krigen. Kan det være at disse diskusjonene blir noe … ørkesløse?

Nå melder gruppa som skal sette opp forslaget til hvem som skal inn ved neste valg, at partiet må fornyes. Helst med unge krefter, ifølge valgkomiteens leder. Dette har falt gamlegutta tungt for brystet. «Nominasjonskomiteen skal bare sette opp lista», sa Gunnar Pedersen til iTromsø. Han fremholdt videre at det er velgerne, som ved å huke av for sine kandidater, som skal gjøre rangeringen.

Med dette viser han ikke bare en sterk bekymring for at det er en vilje i partiet, og i alle fall i nominasjonskomiteen, til faktisk å skvise ham helt ut. Står du ikke på lista, kan du ikke løftes opp av velgerne. Pedersen har sett skrifta på veggen, og han liker den ikke. Hans poeng om at også eldre innbyggere bør være representert i kommunens øverste maktorgan er legitim og på sin plass.

Men Pedersen går lenger enn det. Han devaluerer også nominasjonskomiteens rolle i partidemokratiet. Og det er nettopp dette, en undervurdering av partiets interne prosesser og vilje, som har kastet Tromsø Høyre ut i et kaos to lokalvalg på rad. Intervjuet er et talende eksempel på at Tromsø Høyre slett ikke er kvitt sine indre demoner.

I bakgrunnen ligger nemlig spørsmålet om ordførerkandidat og gnurer.

Partiet har i to omganger endt med å velge ordførerkandidater som for velgerne kom ut av det blå, og som partiet selv ikke hadde særlig tro på. Quiz: Er det noen som husker hva Tromsø Høyres ordførerkandidat i 2017 heter? Ikke det nei? Det er ikke så rart, og ikke til forkleinelse for han selv, som altså heter Kristian Støback Wilhelmsen. Partiet rotet det til for seg selv ved å erklære de etablerte frontfigurene i offside. 2019-kandidaten, Hans Petter Kvaal, tok partiet med seg ned i et solid nederlag og en oppslutning på 15,5 prosent, under SV.

Spørsmålet er om partiet kan komme til å spenne bein på seg selv enda en gang. Pedersen makter nemlig ikke å legge skjul på at han har lite pent å si om partiets selvutnevnte toppkandidat Anne-Berit Figenschau, som lanserte seg selv som ordførerkandidat allerede i 2019, like etter valget. Han er ikke den eneste i partiet som har vanskelig for å glemme hennes mislykkede kuppforsøk fra 2015.

Mange i partiet mislikte at Jens Johan Hjort og Anne Berit Figenschau i 2015 forsøkte å ta partiets øverste listeplasser ved å spille seg selv inn i siste liten, en kampvotering de begge tapte for Øyvind Hilmarsen. Flere i partiet, som i utgangspunktet synes godt om Hjort, stemte på Hilmarsen i protest mot metoden, som man synes Høyre skulle holde seg for god til.

Det er ironisk at mange av disse tilhører nettopp en meget tydelig fraksjon innad i Tromsø Høyre som har egne og jevnlige møter, nemlig seniorhøyre. Denne gruppa framholder til stadighet at det ikke bør være slik at det skal være en «selvskreven» ordførerkandidat for partiet, men at mangfold, alternative talenter og konkurranse bør oppmuntres. Når de så fikk det de ønsker seg, kamp og konkurranse, ble det ramaskrik.

Flere av de eldre herrer glemmer ikke så lett. Det ble den store saken på partiets årsmøte sist høst, der Hilmarsen tok et hardt oppgjør med Figenschau.

Det er altså sju år siden, men såret verker fortsatt. I tillegg snakkes det fremdeles i partiet om fadesen fra stortingsvalgkampen i høst, der Figenschau stjal en personlig historie fra en partikollega i Trøndelag i et forsøk på å sverte motstanderen Ap. Krisehåndteringen stod til stryk, og ble lagt merke til nasjonalt. Spørsmålet som melder seg, er om hun vil håndtere kommende kriser tilsvarende dårlig.

På direkte spørsmål klarer imidlertid ikke Pedersen å peke på et alternativ fra egne rekker – han må over blokkstreken, til Arbeiderpartiet og Gunnar Wilhelmsen. Til næringslivsmannen med de store visjonene for Tromsø, som Høyre så gjerne skulle sett i egne rekker.

Hvilken oppsiktsvekkende fallitterklæring fra Høyres veteran. Mon tro hvilke refleksjoner han gjør seg om eget ansvar for partiets situasjon, som altså ikke har klart å samle seg om en ordførerkandidat etter hele sju år i opposisjon.

Hva verre er: Partiet har heller ikke klart å snekre sammen et tydelig politisk prosjekt. Hva er det Høyre vil med byen og kommunen? Hvis du spør en tilfeldig velger på gata, bør de kunne svare på det. Hvis ikke har Høyre et problem i valgkampen til neste år. Det må også partiets gruppeledere de siste årene, Erlend Bøe og Vanja Terentieff, ta på sin kappe. Kanskje er det nettopp dette som er årsaken til personkonfliktene: Når krybba er tom, bites hestene.

Høyres hest likner mer og mer på et gammelt øk. Det kreves langt mer enn en ny, skinnende rytter – i form av en ny ordførerkandidat – for å få partiet opp i fart inn mot valget. Partiet må bli enige om, og stable på beina, en tydelig politikk. De må klare å matche Wilhelmsens ville visjoner.