Det er en grell kontrast mellom hvordan de såkalte fylkesbenkene fra Troms og Nordland jobber på Stortinget for sine respektive fylker. Mens politikerne i sørfylket i landsdelen later til å samarbeide hyppig, systematisk og konstruktivt over partigrensene, er situasjonen annerledes for tromsbenken.

Høyres Erlend Svardal Bøe, SVs Torgeir Knag Fylkesnes, og Aps Cecilie Myrseth har alle tilhørighet i Tromsø kommune. I tillegg har vi Nils-Ole Foshaug (Ap), Per-Willy Amundsen (Frp) og da Borch ble landbruksminister, gikk i tillegg Ivar B. Prestbakmo (Sp) inn som hennes vikar på Stortinget.

Myrseth var leder for tromsbenken fram til mars i år. Fra mars er det Prestbakmo som har ledet tromsbenken. Til iTromsø mandag kommer det frem at de i fjor høst bare hadde ett møte, i slutten av oktober. Det neste møtet som ble holdt var først i februar.

Til sammenligning har nordlandsbenken hatt månedlige møter, enten fysisk eller digitalt, siden oppstarten etter valget i fjor. I februar var de også på en felles reise til Lofoten, på bedriftsbesøk til ACD Pharma. Der erklærte de tverrpolitisk støtte til bedriftens ønske om å etablere et nasjonalt vaksineutviklingssenter på Leknes, med sak i Lofotposten. De jobber tett og jevnt, noe Øystein Mathisen, stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet og Bodø, sier til iTromsø, hvor han påpeker at en felles front er hemmeligheten bak gjennomslag. Dette har vi også sett i praktisk politikk.

Bare én uke etter Tromsø fikk den nedslående beskjeden om at staten må revurdere størrelsen på sitt bidrag til byvekstavtale, stilte samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) opp i Bodø, hvor han kunne han kunngjøre at regjeringen vil gå inn med ytterligere 391 millioner kroner for å redde «Ny by – ny flyplass»-prosjektet, et gigantisk prosjekt hvor flystripa i Bodø skal flyttes en knapp kilometer, samt en ny bydel skal bygges.

Dette har selvsagt vakt oppsikt i Tromsø. På et folkemøte om byutvikling i Tromsdalen onsdag i forrige uke, tok flere innbyggere ordet og spurte ordfører Gunnar Wilhelmsen om hvordan stortingsrepresentantene fra Troms egentlig jobber for å få gjennomslag i regjeringen, som er høyst betimelig.

Det sier seg selv at representanter fra ulike politiske partier i svært mange saker vil ha ulike oppfatninger av hva som er det beste svaret. Samtidig er det en god del saker der alle, eller i det minste et stort flertall, av representantene fra Troms må kunne danne en felles front for å synliggjøre og kjempe frem fylkets interesser, blant annet innen samferdsel, forsvar og tilrettelegging for næringslivet.

Dessverre kan det virke som om tromspolitikerne er vel så ivrige i å være partitro og markere partipolitisk uenighet også i saker som utvilsomt vil gagne Troms, heller enn å dra lasset sammen og fremover – uavhengig av hvilke parti som til enhver tid har regjeringsmakt. Mens representanter fra Nordland later til å være svært dyktige i å jobbe felles og målrettet, og kan vise til konkrete resultat, virker det å være sørgelig stille fra tromsbenken.

Om det skyldes at representantene fra Tromsø har glemt hvor de kommer fra og befolkningen de representerer, om det skyldes dårlig personkjemi og samarbeidsvilje, eller om det rett og slett er et resultat av dårlig politisk håndverk, vites ikke. Resultatet er uansett at tromsbenken fremstår som en langt mindre slagkraftig enhet på Stortinget enn man må ha lov å forvente.