Nylig meldte en av SVs fremste representanter i kommunestyret, Benjamin Arvola Notkevich, overgang til Ap. Overgangen medfører ingen dramatisk tyngdeforskyving av makt i Tromsø kommunestyre. Like fullt er den nye mandatfordelingen ikke i tråd med velgernes ønsker.

Notkevich er langt fra den første folkevalgte tromsøpolitikeren som melder overgang til et annet parti midt i valgperioden. For 15 år siden skiftet til og med byens daværende varaordfører parti, da Pia Svensgaard meldte overgang fra SV til Ap.

Andre folkevalgte har meldt seg ut av partiet de ble valgt inn for, men heller valgt å fortsette som uavhengige representanter, som Eduardo da Silva og Jan Blomseth. Få slår imidlertid tidligere politiker Marie Myreng Nilsen, som foretok ikke mindre enn to partiskifter – først fra Høyre til KrF, deretter til Frp, før hun i 2016 meldte seg ut av partipolitikken.

Eksemplene fra Kommune-Norge er mange. Enkelte hevder et partiskifte midt i en valgperiode er illojalt overfor velgerne og deres ønske om politisk makt til det partiet de stemte på. Andre hevder dagens ordning er udemokratisk. Så hvorfor er det likevel mest hensiktsmessig at mandatet følger person – og ikke parti?

Prinsippet om at den som er valgt til Stortinget, fylkestinget eller kommunestyret har et selvstendig og personlig mandat, er ikke noe særnorsk fenomen. Det har likevel vært debattert en rekke ganger fra Stortingets talerstol. Lengst gikk nok Carl I. Hagen. Gjennom et privat forslag i 1999 tok han til orde for en grunnlovsendring, som ville medført at en stortingsrepresentant innvalgt fra et partis valgliste, ville blitt nødt til å tre ut av Stortinget dersom medlemskapet i partiet opphørte. Hagens forslag fikk svært liten oppslutning i Stortinget, også fra hans egne i Frp.

Også i innstillingen fra Valglovutvalget (NOU 2001:3) drøftes prinsippet om folkevalgtes selvstendige, personlige mandat, og den tilhørende retten – og normalt også plikten – til å fortsette i vervet ut valgperioden. Professor i samfunnsøkonomi og beslutningsteori, Aanund Hylland, erkjenner at velgerne etter manges oppfatning først og fremst går til valg på et parti og et partiprogram. I så fall kan det også være i velgernes interesser at representanter som ikke lenger er medlem av partiet, i stedet erstattes av partipolitikere med lojalitet til partiprogrammet.

Men er dette nødvendigvis sant? spør Hylland. Kan det ikke også være slik at velgere stemmer på et parti nettopp på grunn av vedkommende som senere velger å gå ut av partiet? Og at disse velgerne faktisk ønsker at vedkommende skal fortsette å representere dem – om så i et annet parti?

Og videre påpeker han: En endring av systemet, der mandatene tilhører partiet, vil resultere i at partiledelsen får langt større intern partimakt og en «tilsvarende svekkelse av mulighetene for opposisjon og indre demokrati». Plassen i kommunestyret hadde jo ikke kun gått tapt ved frivillig partiutmelding. Også ved eksklusjon ville den ha blitt overført partiet.

Ved en omfattende partisplittelse, med ulike fraksjoner, ville konsekvensene blitt vidtrekkende. Fraksjonen med flertall i partiorganisasjonen ville hatt mulighet til å ekskludere hele mindretallet – og slik overtatt samtlige av deres plasser. Som professor Aanund Hylland påpeker, er det ingen garanti for at flertallet i partiet i så tilfelle har flertallet av partiets velgere på sin side.

Det er smertefullt for et lokalparti brått å miste noen av sine innvalgte politikere, og dermed miste både mandater og politisk makt. Én enkelt folkevalgts partiskifte kan i verste fall snu en flertallskonstellasjon på hodet midt i en valgperiode. Samtidig må det være både akseptabelt og forståelig at en politiker – som Benjamin Arvola Notkevich – kommer til erkjennelse av at man med tiden har endret politisk ståsted og/eller oppfatning av eget parti.

Det mest redelige, både overfor en selv og overfor velgerne, er å da å erkjenne det – og faktisk gjøre noe med det.