Internasjonale medier melder at nå (15. juni) er alt av våpen og ammunisjon fra sovjet-tiden brukt opp, – også det som var å få tak i fra de østeuropeiske nabolandene. Nå er ukrainerne helt avhengige av våpenhjelp/kjøp fra oss i Vesten/NATO.

Det røyner også på når det gjelder menneskelige ressurser, – soldater, helsepersonell og sivile tjenester. For krigen ser ut til å trekke i langdrag, og det vil Russland tjene på. Russland har mye større ressurser å tære på, – de tåler å miste mye mer enn det Ukraina gjør.

På mange måter ligner Russlands angrepskrig mot Ukraina i 2022 mye på Russland/Sovjetunionens angrep på Finland i 1939 («Vinterkrigen»). Finnene klarte lenge å stå imot, de påførte Russland/Sovjet store tap. Historiebøkene har bilder av en «uendelig» lang sovjetisk lastebilkonvoi som hadde kjørt seg fast i den finske skogen januar 1940, – omtrent som den russiske konvoien nord for Kiev i mars 2022. Men til slutt måtte finnene gi tapt, – de hadde brukt opp sine ressurser og det var lite og hente fra nabolandene.

Den politiske venstreside i Skandinavia var «lunken» til å gi hjelp, – for å si det mildt. Finland måtte den 13. mars 1940 gi fra seg store landområder, fra Karelen i sør til Petsamo i nord, – og fikk aldri disse områdene tilbake. Russland har til nå erobret 19 prosent av Ukrainas territorium, og de avanserer langsomt men sikkert. Jeg frykter derfor en «finsk løsning» i Ukraina, – om ikke full okkupasjon.

For «Vesten», – som eventuelt må redde Ukraina, – er ikke så «god» på langvarige kriger og konflikter. Vi står ikke løpet ut, de antidemokratiske, onde krefter er mer standhaftige. «Vesten» sviktet demokratiet, i Korea, i Vietnam, og i Afghanistan. Korea ble forlatt med halvgjort jobb. Sør-Korea ble etter hvert et demokratisk, «vestlig» land, mens Nord-Korea ble et Stalin-kommunistisk diktatur styrt av familien Kim.

I Vietnam begynte det bra. Alle landene i SEATO (søsterorganisasjonen til NATO) stilte opp da kommunistiske Nord-Vietnam angrep den vestorienterte Republikken Sør-Vietnam. Men krigen dro i langdrag, og til slutt sto Sør-Vietnam alene mot ondskapen. I april 1975 vaiet Nord-Vietnams flagg over Saigon, og landet har siden det vært okkupert. Hadde republikken Sør-Vietnam fått en sjanse, så hadde den utviklet seg i samme demokratiske retning som Sør-Korea. Kanskje ikke helt etter «skandinavisk sosialdemokratisk standard», – men dog.

Etter 20 år forlot Vesten nylig Afghanistan, – og overlot Afghanistans kvinner til Middelalderens menn. Man kan virkelig spørre seg: Hvor ble det av den politiske venstreside her i «Vesten»? Hvor ble det av fakkeltogene?

I VG 16. juni i år hadde historiker i tenketanken Civita, Bård Larsen, en kronikk: «Tar vi (i Vesten) demokratiet for gitt? For demokratiet er skjørt! Krig har til nå vært fortellinger og anekdoter for oss her i Europa.»

Like over nyttår kom professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, ut med boken «Demokratiets langsomme død» og med undertittel «Den nye intoleransen». Her forutser hun faktisk den russiske invasjonen i Ukraina, – den store entusiasmen og støtten fra Vesten i begynnelsen. Og hvordan støtten langsomt avtar.

Det brenner et «Blått lys» over Ukraina, mens det går mot sommerferie her i Vesten.