Jon-Arne var ofte å se der samfunnskamp foregikk. Han var mine foreldres venn. Så ble han min venn. Han var manges kamerat. Mange har stått sammen med Jon-Arne. Jeg har stått sammen med han noen ganger i ulike sammenhenger. Det kunne være med havnearbeidere på Hurtigrutekaia eller kurdere i Storgata. Når jeg sier at jeg har stått sammen med Jon-Arne er det fordi selv når han stilte seg sammen med meg så virket det som vi hadde funnet den plassen han skulle stå. Det virket alltid så klart på han at det var her man skulle stå.

Jon-Arne var ikke lett å vrikke og kunne forlenge ethvert møte med sin kverulering. Andre ganger var han kort og konsis som ingen andre. Særlig i sine spørsmål fra salen kunne han få et panel til å vri seg uten å kunne vri seg unna. Selv var han ikke lett å krenke, men han sto opp for de krenkede. I de siste årene var det gjennom Naturvernforbundet vi møttes. Han ble stadig gladere for å bli kjørt hjem etter møtene, men jeg trodde vi skulle ha han hos oss en stund til.

Det er få som forstår dimensjonene av de kreftene vi står opp mot og samtidig klarer å holde motet oppe. Uten folk som Jon-Arne kunne man fort tenke at alt er tapt. Det enkleste er vel å la være å tenke på det. Det er lett å se for seg at folk og miljø ikke klare å holde stand der hvor våre interesser strider mot de sterkeste økonomiske kreftene. Det som er igjen av det folk før oss har kjempet fram vil forsvinne når storkapitalen får mer og mer kontroll. Natur og mennesker blir konsumert gjennom menneskehetens villfarelse om stadig økt profitt. Nord-Norge er intet unntak.

I det siste innlegget han frontet som leder for Naturvernforbundet i Troms konfronterte vi Fiskeri – og havminister Bjørnar Skjæran. Tilhører fjordene havbruksnæringen eller kystbefolkningen? Bjørnar Skjæran svarte aldri Jon-Arne. Det er nevnt i fylkesstyret i Troms at innlegget bør sendes som åpent brev til ministeren. Jeg sto sammen med Jon-Arne på 1. mai i år når Bjørnar Skjæran gjestet Tromsø. Vi ser at fiskeoppdrett fyller fjordene og fiskere sier at utslippene ødelegger for gytefeltene til villfisken. Hvem er det som blir fordrevet fra sine områder når fiskefeltene forsvinner og eierskapet til oppdrettsindustrien selges til utenlandske selskaper? Utslippene fra oppdrett innebærer også Norges største utslipp av fosfor. Et grunnstoff som verden går tom for.

Jon-Arne så ofte hvordan kreftene som leter etter profitt kan komme negativt til uttrykk lokalt. Han viste vei i flere saker og var mange ganger tidlig ute med å velge rett side. For en knapp uke siden snakket jeg med en motstander av vind-industri på Kvitfjell og Raudfjell. Jon-Arne var den første fra Naturvernforbundet lokalt som hørte på oss her i Tromsø ble det sagt. Det ble vind-industri. Jon-Arne ville ikke kalle det vindmøller. Det ville ikke hun jeg snakket med heller. Det føles av og til som om vi kjemper en tapt kamp.

Vi risikerer alt vi har å gi når vi driver verden tom for natur og ressurser. Presset på internasjonal fred og sosiale rettigheter vil øke. Hvordan skal markedet vokse med eksponentiell vekst i en verden med fysiske begrensninger? Gjennom konflikt og forbruk av natur og mennesker vil vi kunne utslette oss selv, hvis ikke klimaendringene gjør det ulevelig før den tid. Det er kanskje slik livet er: En kamp for den tiden man har. Hvis man samtidig bruker noe av tiden til å kjempe for dem som kommer etter oss – da er sjansen stor for at man står sammen med Jon-Arne.