Også i 2022 viser statistikken en klar nedgang i antall fødsler ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), så vel som i landet ellers. Mens fødselstallet ved UNN for noen år siden lå stabilt på rundt 1.400, var det i fjor under 1.200 fødsler ved sykehuset.

Dermed bekreftes en utvikling man har sett over tid. I 1970 var fødselsraten i Norge 2,5 barn per kvinne. For å opprettholde folketallet, kreves det 2,1. Nå er raten kommet ned i rundt 1,5.

På årsbasis betyr dette at det kommer 10.000 færre nordmenn til verden enn for ti år siden. I likhet med sine forgjengere uttrykker barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) bekymring over tallene, særlig fordi statistikken viser sterkest nedgang i distriktene.

Et nærliggende svar for statsråden er at regjeringen vil legge til rette for en aktiv barnepolitikk. Men hva bør den inneholde av nye fremstøt og hittil uprøvde tiltak, om man skal ha håp om å bryte trenden?

Globalt sett er det en fordel om den eksplosive befolkningsveksten flater ut. Men den demografiske utviklingen i Europa krever en annen tilnærming. I Norge, som i de fleste europeiske land, synker fødselstallene mens levealderen øker.

Med et økende misforhold mellom størrelsen på arbeidsstyrken og andelen på alderspensjon, svekkes det økonomiske grunnlaget for velferdsstaten. Ett spørsmål i den forbindelse blir i hvilken grad nedgangen i fødsler skal oppveies gjennom økt innvandring.

Barnetrygden er omsider gjenstand for en oppjustering, etter mange års stillstand. Så får man se om det hjelper på graviditetslysten. Generelt har imidlertid Norge innført noen stimuleringstiltak og støtteordninger som de fleste land kan misunne oss.

Men en skjevhet som har fått økt oppmerksomhet, gjelder foreldrepengene – som favoriserer foreldre med solide lønninger. Kan dette i seg selv bidra til at snittalderen på førstegangsfødende blir så høy at den i seg selv reduserer sannsynligheten for flere barn?

Barneministeren avventer en utredning som kan gi mer kunnskap om årsakene til de synkende fødselstallene. Hva det er mulig å avdekke i så måte, er ikke godt å si. Ingen sammenlignbare land har klart å knekke koden.

Her er det snakk om tunge trender, som nok må møtes med noe i tillegg til mer penger og enda bedre støtteordninger. Men det er ikke dermed sagt at ikke ordningene bør forbedres – og skjevheter rettes opp. En mer treffsikker fordeling av foreldrepengene kan være ett eksempel.