I nyttårshelga fikk jeg anledning til å se filmen «Kampen om Narvik». Det er jeg glad for, og filmen er så absolutt severdig. I Nordlys 4. januar har Marianne Store et kritisk innlegg der hun mener at filmen bare «skummer overflaten». Det er jeg for så vidt også enig i, – rent historisk.
Men da måtte også alternativet ha vært en TV-serie på minst 10 episoder. Narvik-felttoget var et internasjonalt felttog på norsk jord som varte i to måneder og dekket et geografisk område som gikk langt ut over Narviks bygrense. Å få med seg alt dette i en kinofilm på drøyt halvannen time er umulig.
Atter en gang går en gammel mann tilbake til barndommen, til det første tiåret etter krigens slutt, 1945 til 1955. I disse tider gikk folk virkelig «på besøk» til hverandre, men oftest for å høre nytt.
Kommunikasjonen den gang var slik at fikk du en avis så var den alltid to dager gammel. På en hylle i kjøkkenet sto gjerne en Telefunken batteriradio («gjenglemt» av den tyske vernemakt) der batteriet for det meste var delvis utladet. Fullstendig stillhet rådet derfor når NRK sendte værmelding, nyheter, fiskerimelding, OG Ønskekonserten.
Men bortsett fra disse spede begynnelser på noe som tiår senere skulle bli den teknologiske og digitale revolusjon, så gikk praten livlig rundt kjøkkenbordet. Jeg var en vitebegjærlig unge, hadde tidlig lært å lese, så det hendte at «fader’n» så seg nødt til å «lætte» meg ut på trapphella når jeg blanda meg i de voksnes diskusjon.
I årene 1950–51 var jeg i 9-10-årsalderen og «sugde» til meg det de voksne var opptatt av. Både Narvik-felttoget og landssvikoppgjøret var ofte debattert. Landssvikoppgjøret ebbet ut sommer og høst 1948, med at kirke- og undervisningsminister Ragnar Schancke ble henrettet. «Alle» rundt kjøkkenbordet var enige om at der var andre «kandidater» som langt heller burde vært henrettet.
Jeg husker en mann med utpreget Målselv-Bardu-dialekt som «tordnet» over dem som hadde vært med i arbeidet med å forlenge rullebanen på Værnes utenfor Trondheim, mens kampene på Narvikfronten var på sitt heftigste. Dermed kunne de tyske bombe- og jagerflyene nå opp til fronten i Narvik-området.
«Dette var landssvik i sin verste versjon, og når ikke disse ble straffet så kunne det vært det samme med hele landssvikoppgjøret», var hans oppriktige mening. På filmen får vi inntrykk av at det var etter kapitulasjonen at Narvik ble bombet, men det startet nok en god del tidligere.
Filmen, og historikere for øvrig, feirer kampen om og omkring Narvik som «Hitlers første nederlag». Rundt kaffebordet i kjøkkenet på Kvaløya var det ingen som «feiret seieren». Der var det utelukkende bitterhet som var gjeldende.
Bitterhet over til slutt å bli forlatt av sine allierte, bitterhet over å måtte overgi Narvik til tyskerne etter alt vi hadde ofret, bitterhet over det allierte felttoget der en klar overvekt av soldater burde ha jaget tyskerne over til Sverige etter en uke!
I godt voksen alder har jeg lest flere bøker som skildrer dette felttoget. Forfattere som Asbjørn Jaklin, Alf R. Jacobsen, Bjørn Bjørnsen med flere. Jeg vil likevel i denne anledning sitere de to svenske parhestene Michael Tamerlander og Niklas Zetterling som «dryppende av sarkasme» skildrer det til tider elendige britiske bidraget til felttoget i og ved Narvik:
«De engelske landsoldatene marsjerte taktfast og trofast på riksveien, fram og tilbake mellom Sørreisa og Harstad. De kom seg imidlertid aldri opp på fjellet der kampene foregikk …»