Biskopen i Nidaros, Herborg Finnset, som har arbeidet her i Tromsø som domprost i mange år, holdt i midten av januar en tale som gjorde inntrykk. Hun snakket om reindriftssamene på Fosen sitt møte med utbygging av vindturbiner, den såkalte «Fosen saken».

To reindriftsenheter har tapt reinbeitelandet sitt i fjellene på Fosen til bygginga av Europas største vindturbinfelt på land. Det er satt opp 206 turbiner med rotorer på 112–117 meter i diameter, og det er bygd 241 kilometer vei for å sette opp vindkraftparken. Dette er et område hvor det er drevet reindrift i 500 år.

Statsforvalteren i Trøndelag har uttrykt sterk bekymring for reindrifta på Fosen etter utbygginga og sier den ikke lenger er bærekraftig og trues av utradering. «Vi er i en dødsspiral», sier reineier Leif Arne Jåma.

Så skjedde det at en enstemmig Høyesterett i storkammer for snart 15 måneder siden, sa at utbyggingen er i strid med folkeretten. Ordlyden i FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, artikkel 27 er som følger: «I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur».

Norge har innlemmet konvensjonen i Menneskerettsloven, og Høyesterett fastslo at vindselskapets konsesjon er ugyldig. Reindrift sees på som en form for vernet kulturutøvelse. Reindriftssamenes rettigheter ble ifølge dommen krenket da vindanlegget ble bygget. Krenkelsen består i at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet har gitt konsesjon til selskapet Fosen Vind, der Statkraft er majoritetseier.

Stig Lægdene. Foto: privat

Det er med andre ord noen av de aller tyngste statlige fagmiljøene som her må innse at de har gjort en fatal feil. De har tillatt et kraftig inngrep av naturen i tradisjonelt samiske områder, og arbeidet ble igangsatt uten å vente på at saken hadde vært ferdigbehandlet av rettsapparatet.

Naturvernforbundet benevner inngrepet som tyveri fra reindrifta. Reineierne krever at vindturbinene rives. Sametingspresidenten krever en beklagelse fra departementet og at reindrifta får sikret sine vinterbeitearealer, mens utbygger Fosen Vind naturlig nok håper på såkalt «dialog» med reindrifta for at driften av turbinene kan fortsette.

Trolig vil seieren få betydning for svært mange arealinngrep i samiske områder, både vindkraftsaker og gruvedumping. Det er f.eks. klare paralleller i denne saken til planene om dumping av gruveavfall i Repparfjorden ved Hammerfest.

Og hva med utbygginga av Raudfjell og Kvitfjell på Kvaløya her i Tromsø kommune, det største vindprosjektet noen gang i Nord-Norge? Her er det også kollisjon med reindrift. I lys av rettsavgjørelsen kan en spørre seg om anlegget var lovlig. Uansett snakker vi her om en særdeles viktig rettsavgjørelse.

Men hva skjer på Fosen? Det foruroligende er at saken trekker ut. Biskop Herborg sa det meget klart i talen: «Ingen ting skjer.» Til nå ser det ikke ut til at staten vil gi etter for vedtaket i Høyesterett. Det til tross for at en instans som Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) påpeker at driften er et pågående menneskerettighetsbrudd. NIM er et uavhengig organ underlagt Stortinget som jobber for et sterkt menneskerettighetsvern for alle. Mer alvorlig kan en knapt beskrive den fortsatte drifta av vindturbinene.

Biskop Herborg erkjente i sin tale at saken er et dilemma for de berørte lokalsamfunnene og kommunene, men «hensynet til innholdet i Høyesteretts avgjørelse må likevel veie tyngre». Jeg er enig. Og det er et paradoks i saken. Jeg deltok selv i demonstrasjonene mot neddemningen av Altaelva i 1981. Var det én ting som hele tiden ble brukt mot oss som protesterte, var det at vi måtte ha respekt for norsk lov. Det ble argumentert med at vi kunne si vår mening, men ikke hindre utbygging fysisk. Og mange ble som kjent dømt for sivil ulydighet og fikk store bøter. Men når staten selv dømmes, nøler den med å innrette seg etter rettsavgjørelsen.

Det som gjør saken enda mer alvorlig er at dette kommer på et tidspunkt som krever tillit mellom det samiske folk og myndighetene. Sannhets- og forsoningskommisjonen, oppnevnt av Stortinget for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner, legger fram sin rapport innen 1. juni.

Det er et mål å avdekke og gjøre opp gammel urett som myndighetene har påført samene. Det er åpenbart at denne prosessen skades om myndighetene fortsetter med ny urett. Kommisjonen selv vurderer situasjonen som så alvorlig at den har bedt om møter med myndighetene for å legge fram alvoret i saken.

Leder i Samisk kirkeråd og preses i Bispemøtet skrev for noen dager siden at «å trenere rettferdighet skaper mer konflikt, å handle styrker forsoningen. Derfor må høyesterettsdommen følges opp umiddelbart, slik at de pågående bruddene stanses».

«Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», er det mest kjente sitatet fra Frostatingsloven. Det er på tide at staten følger sin egne lover.