Stiftelsen Organdonasjon knytter nedgangen i gjennomførte organdonasjoner de to siste årene til koronapandemien. Et helsevesen som har hatt fokuset rettet på beredskap og håndtering av covidsituasjonen, kan ha ført til at færre potensielle donerer er blitt oppdaget ved intensivavdelingene, påpekes det.

Samtidig viser tall fra Oslo universitetssykehus at andelen i Norge som sa nei til donasjon økte i fjor. Ved utgangen av året ble 30 prosent av de mulige tilfellene avslått, enten som følge av at avdøde selv eller at pårørende ikke ønsket det gjennomført.

Å skulle ta stilling til donasjon er et høyst personlig valg. Selvfølgelig. Men for at det i det hele tatt skal kunne bli et personlig valg, må hver og en tenke over problemstillingen før det er for sent – før pårørende eventuelt må ta avgjørelsen på vegne av en. Derfor er det verdt å bruke litt tid på problemstillingen, og dersom man har fattet en beslutning, eventuelt også registrere seg som organdonor via helsenorge.no.

Det som er sikkert, er at organdonasjon berger liv. Ved utgangen av fjoråret mottok 374 pasienter livreddende organer – hjerter, lever, bukspyttkjertel, lunger og nyrer. Bak dette tallet er det mennesker som er blitt gitt gode muligheter til å kunne leve et nytt og bedre liv. I mange tilfelle er det helt avgjørende for at de i det hele tatt skal kunne leve videre.

Det er stor mangel på organer i forhold til behovet, og ved utgangen av fjoråret sto det 488 pasienter på venteliste. Mange med organsvikt må dessverre vente lenge. Enkelte venter forgjeves, og dør mens de står i kø, i påvente av å få en telefon med beskjed fra sykehuset om at de på kort varsel må innfinne seg på sykehuset for transplantasjon av et nytt, livsnødvendig organ.

Organdonasjon er nemlig kun mulig ved rundt 0,5 prosent av alle dødsfall – kun i de tilfellene der pasienter dør som følge av hjerneskade og hvor øvrige medisinske krav er oppfylt. I tillegg må det skje ved et av landets donorsykehus, som Universitetssykehuset i Tromsø. Og ikke minst: der enten avdøde selv, eller en via pårørende, altså har sagt ja til donasjon.

Reglene er strenge, og det skal og bør de være. Det er avdødes vilje som er avgjørende. Nettopp derfor er det en god idé å videreformidle sine tanker rundt hva som skal skje dersom det verst tenkelige skulle inntreffe. Det kan være vanskelig å snakke om døden. Ikke minst kan det være vanskelig å snakke om hva som skal skje etter døden. Men det kan lette byrden for dem som er igjen at de vet hva som er det riktige, dersom spørsmålet om organdonasjon skulle bli aktuelt.

På drøyt 50 år er livet til godt over 12.000 mennesker blitt berget som følge av at andre har valgt å donere bort organer ved sin død. En utvikling mot færre mulige og færre brukte donorer er bekymringsfull. Vi får håpe og tro at tallene bedrer seg når pandemien går mot slutten og utsiktene for en normal hverdag blir stadig klarere.

At det ifølge Stiftelsen Organdonasjon er tre ganger større sjanse for at man vil trenge et nytt livreddende organ, enn at man selv donerer organer, er i så måte noe de fleste av oss bør dvele litt ved.