Gunnar med sitt milde vesen, lune humor, sans for det å leve, et skattkammer av kunnskaper og sine venners venn – han ble min beste kamerat og kollega da vi var samtidige som journalister og redaktører i 1970- og 80-tallets Tromsø.

Han i «Nordlys» og jeg i «Tromsø». Han sosialdemokrat og jeg var (og er) Venstre-mann, men politiske forskjeller spilte aldri noen viktig rolle for oss. Gunnars opplevelser under den andre verdenskrig stakk for dypt for det. Han brakte med til oss i etterkrigsgenerasjonen det viktige budskapet om samhold og samarbeid.

Han var sparsom med å fortelle om det fæle han hadde opplevd i krigens dager – men nok til at jeg ble og er en varm forsvarsvenn. Der var vi helt enige – og jeg følte hans skuffelse over all den motgang han og Tromsø forsvarsforening møtte da de startet Tirpitz-museet i Tromsdalen.

Vi to reiste sammen på nær sagt utallige turer i inn- og utland. Ikke minst husker jeg vår felles reise til datidens Jugoslavia i 1983 – med oppdrag å skrive om forberedelsene til Vinter-OL i Sarajevo i 1984.

Vi fløy til Dubrovnik med det jugoslaviske flyselskapet JAT, og så dro vi oppover i det vidunderlige landet med de flotte menneskene vi møtte hvor vi kom, som Mostar med sin berømmelige «Gamle Bru» - Sari Most fra 1600-tallet, inn i landet til Sarajevo med sin fabelaktige moské – og så nattoget fra Sarajevo til hovedstaden Beograd.

Turen skulle ta ca. åtte timer, men så falt den sammen med feiringen av det berømmelige slaget under den andre verdenskrig da Titos partisaner sloss mot nazistene i slaget ved elva Neretva i 1943. Toget stoppet på alle stasjoner og vi måtte ut og rope «leve Tito» før ferden fortsatte. Vi holdt oss våkne på tyrkisk kaffe som var så sterk at vi måtte øse den ut med teskje av koppen.

Vi kom til Beograd en halv dag forsinket, og vårt vertskap, det jugoslaviske turistbyrå, visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. De stilte like godt opp med en enorm Cadillac som president Tito hadde fått i presang fra president Kennedy i USA. Den var til VIP-turer i Beograd. Vi to i baksetet med et vel utstyrt barskap og en strålende vakker guide som i to døgn ledet oss rundt i en by vi straks falt for.

Hva visste vi om den triste fremtiden med borgerkrigen i dette landet som bergtok oss to journalister fra det høye nord.

Vi var konkurrenter i stil, men venner i alt det andre. Slik beholdt vi og dyrket vennskapet i gode og vonde dager, også etter at jeg forlot Tromsø og til slutt havnet i mitt Frankrike. Vi sendte i mange år håndskrevne julebrev til hverandre, ikke noe tull med billige PC-brev satt opp med en eller annen ferdig mal!

Gunnar var bunnsolid som menneske og fremragende som journalist og redaktør. Hans dype tro på det beste hos mennesker og hans ufravikelige krav til fakta gjorde han til en sjeldenhet i pressens flora.

Jeg kommer til å minnes Gunnar som en av de beste blant oss til min tid på denne jord tar slutt.