Når sant skal sies, kom vi vel enda dårligere ut enn vanlig. I farta er jeg i stand til å komme på følgende saker fra mediebildet:

1: Noen norske menn reiser faktisk nå land og strand rundt til mottakene hvor sårbare og traumatiserte ukrainske kvinner og barn har funnet ei trygg havn – for å utnytte dem. På et flyktningmottak i Kvinesdal har politiet funnet det nødvendig å stå vakt for å beskytte de kvinnelige ukrainske flyktningene mot innpåslitne menn som har reist langveis fra.

2: I Tromsø skal en mann ha voldtatt ei 17 år gammel jente som har rømt fra Ukraina, etter at han fra før av er tiltalt for voldtekter av flere unger, helt ned i 12-årsalderen. Et godt svar på hvorfor han har gått løs i påvente av rettssaken, lar fortsatt vente på seg.

3: Sport: I Qatar har Lise Klaveness gjort det ingen menn i tiårene før henne har hatt baller til. I en forsamling stort sett bestående av tilårskomne menn i mørke dresser og sjeik-antrekk, lærte hun dem helt basale og selvsagte verdier – og om konsekvensene av i FIFAs forglemmelser av eget verdigrunnlag, som manglende respekt for menneskeverd, korrupsjon, aksept for slaveri og det ubegripelige faktum at store fotballmesterskap blir tildelt undertrykkende regimer som Russland og Qatar.

4: #metoo: Forsvarsministeren vår sier at han ikke kan huske episoden da han dyttet en kvinnelig politikerkollega ned i senga på hotellrommet sitt etter å ha invitert henne dit for å snakke om politikk, eller at hun deretter løp ut av rommet. Men Odd Roger Enoksen sier også at han «ikke kan benekte at det skjedde». Og at hvis det skjedde, så beklager han «at hun opplevde det som krenkende». Altså. Dette. For det første: Enten husker du det, eller så har det ikke skjedd. Du glemmer ikke sånt, med mindre det er snakk om uendelige mengder alkohol, noe ingen av partene har påstått. Og for det andre: Hvis det da har skjedd, som han jo ikke kan utelukke, så kan du rett og slett ikke beklage at hun OPPLEVDE det som krenkende. Du beklager i så fall handlingen fordi den ER krenkende, til og med om man hadde trukket fra faktorene som at han var a) mann og fysisk overlegen, b) partilederen hennes og c) vesentlig eldre.

Historien om det som skjedde da Enoksen skal ha dukket opp hos samme kvinne i dusjen i en damegarderobe på et annet hotell året etterpå foreligger det to versjoner av, men jeg synes ikke han kommer særlig godt ut av noen av dem.

Senterpartiets generalsekretær Knut M. Olsen ble for øvrig gjort oppmerksom på sakene da metoo ble et globalt tema i 2017, men valgte å legge alt bort fordi Enoksen «ikke hadde noen rolle i partiet lenger». Man kan jo bli deprimert av mindre.

5: Verden preges fortsatt av Vladimir Putin og hans betrodde menn, som ikke har avsluttet de brutale krigsforbrytelsene mot broderfolket sitt i Ukraina. Soldatene hans skal de siste dagene ha drept alle menn mellom 16 og 60 år i byen Butsja før de måtte trekke seg tilbake. Nord i landet har de minelagt hus og døde kropper før de dro.

6: I Afghanistan har gubbeveldet Taliban valgt å likevel nekte jenter å gå på skole etter løftene om det motsatte.

Og når jeg tenker over det, er jo dette utvalget fra uka som gikk dessverre bare toppen av isfjellet. Under overflaten ligger det forferdelig mye annet, for eksempel vold og overgrep mot kvinner og barn både ute i samfunnet og i altfor mange hjem – utført av menn. Nesten én av ti kvinner oppgir at de har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra nåværende eller tidligere partner. 3,8 prosent av alle kvinner oppgir å ha blitt voldtatt av partner. Ett av fire drap i Norge er partnerdrap, og i 90 prosent av tilfellene begås de av menn.

Så er det jo ikke sånn at alle vi andre skal måtte stå til ansvar for handlinger noen menn gjør, på ingen måte. Men det kan ikke være uoverkommelig at vi tar på oss litt mer ansvar for å endre eller i det minste ta tydelig avstand fra holdninger vi ikke liker, enten det er vitsing om homofile i fotballgarderober, hets mot minoriteter eller et farlig kvinnesyn.

Det skulle ikke forundre meg om det hjalp å være litt påpasselig med hvordan vi som har barn omtaler andre mennesker rundt middagsbordet heller, eller at vi tar en real prat med gutta våre hjemme.

Mindre enn en måned etter 8. mars, er det ingen grunn til å slenge seg på sofaen og føle at jobben er gjort. Vi greier litt mer, vi. For det føles jo litt feil å overlate alt til dem, det gjør jo det.