Se for deg følgende scene:

Du sitter på en pub i København. Du sitter med ryggen til inngangsdøra, praten går lystig, det er midt på lyseste dagen og alt er egentlig ved det normale. Men så:

Plutselig dukker det opp to lam i ditt høyre synsfelt, og du hører lyden av breking.

Lynkjapt kommer følgende to tanker til deg, mens du kjenner lukta av sau: Enten har du blitt akutt syns – og hørselshallusinert, og bør snarest mulig få tak i en sykebil, eller så har du fått for mye å drikke, og bør snarest mulig begynne å tenke på hjemveien, før deliriet tar deg for alvor.

Når du like etterpå registrerer at du verken lider av psykose eller overskjenking, men at du faktisk fortsatt befinner deg «in the real world», nærmere bestemt på Isbjørnen Bar i Kongens by, ja, så faller nervene omsider til ro, godt hjulpet av «en lille en» på styrten.

Enda hyggeligere og nerveberoligende blir det, når eieren av disse to, søte små, blir en hel halvtime på puben. Stemningen stiger naturlig nok til de store høyder, lammene får vann og eieren får en mengde spørsmål.

Og om du lurte: Lammene gikk i bånd, og historien er selvopplevd.

I Tromsø har jeg knapt opplevd en hund på noen av byens utsteder, og hadde så vært tilfelle, så hadde nok Mattilsynet raskt stått på døra. I Danmark tar man det litt mere med ro. Det kan jeg like.

Går vi imidlertid litt lenger bak i Tromsø by sin utelivshistorie, så finner vi eksempler på dyriske besøk, for eksempel på Ølhallen, som nok trumfer lamme-historien fra Isbjørnen Bar. Og apropos isbjørn, så vet vi jo at stamgjesten og fangstmannen Henry Rudi pleide å ha med seg en isbjørnunge på Hallen, men da en elefant prøvde å bane seg vei inn i de samme lokalene i 1961, da begynner vi å snakke. Etter hvert forsto skrekkslagne gjester at det bare var Sirkus Arnardo som var ute på byen for å drive reklame for kveldens forestilling. Dog ser jeg ikke bort ifra at noen av gjestene så en rosa variant av arten.

Avisa Nordlys skrev blant annet følgende i sakens anledning:

«I 12-tida på lørdag inntok ponnien Pelle Ølhallen, fulgt av to dresserte hunder, stivbeinte og tørre i munnen. De ankom bakveien, og stolpret seg ned de bratte trappene til Hallen, sparket opp den brede døra med klauvene, og vrinsket skingrende inn i lokalet.»

Det var på en av mine mange rusleturer i København, litt utenfor selve bykjernen, at jeg plutselig så et skilt der sto skrevet «Isbjørnen». Riktig nok befant jeg meg i bydelen Islands Brygge, men at jeg skulle treffe på en isbjørn her, se det hadde jeg ikke sett for meg.

Like under skiltet var det malt en stor isbjørn på veggen, samt info om at her kunne man få kjøpe en flaske Carlsberg pilsner til kroner 17, en halvliter til kroner 24 og en snaps til det samme. Tenk deg; En isbjørn i København, og byens billigste øl! Det var som om hele stedet ropte etter en nærmere sosialantropologisk undersøkelse.

Og som tenkt, så gjort. Da jeg spent åpnet inngangsdøra, skjønte jeg fort at her var jeg kommet til «en annen verden».

Det første som møtte meg var en vegg av tobakksrøyk, som jeg trengte et par minutter på å trenge gjennom. Og for å gjøre en lang historie kort: Etter dette første møtet, har det blitt mange besøk på Isbjørnen Bar i Reykjaviks gate 1.

For maken til folkelig og ujålete utested skal man lete lenge etter. Det næreste vi kommer noe slikt her i byen, må kanskje bli legendariske «Skjårret» i Helvetsveita. Skjårret var skjenkestua som holdt åpent stort sett døgnet rundet, og der brennevinet fløt i strie strømmer i perioden 1866–1892.

På Isbjørnen Bar tok det sin tid å lære seg forskjellen på ansatt og gjest, da bartenderen like ofte sto utenfor, som bak bardisken, som oftest med en øl i hånda. Dette var selvfølgelig å regne som rene kultursjokket for en stakkar, som fra hjemmebanen kom fra et gjennomregulert og strengt fastsatt utelivsreglement.

Ja, jeg ble umiddelbart så glad i denne puben, at jeg etter hvert begynte å ta med små presanger, noe som blant annet har ført til at eieren har satt opp en egen liten hylle i lokalet, der presangene, i form av noen krystall-isbjørner, har fått plass.

Isbjørnen er en typisk stamgjest-pub. Når du kommer inn på puben blir du alltid ønsket velkommen med et hei, både fra gjestene og personalet. Det nærmeste vi kommer en slik gest her i byen, må være G, denne lille, sosiale oasen i Storgata 49.

På Isbjørnen har jeg opplevd å spontant bli invitert i en 50-årsdag, her har jeg møtt mora til den danske boksehelten Mikkel Kessler og her har jeg blitt invitert, sammen med stedets stamgjester, til «lukket selskap» og gratis julegløgg. Og som om ikke det var nok: Her har jeg opplevd at bartenderen plutselig spilte «Ja, vi elsker» utover høyttaleranlegget, kun til ære for sin norske gjest. Da alle gjestene reiste seg, og sang med, var selvsagt intet øye tørt.

Nå har jeg også stått og sunget på noen av Tromsøs utesteder, som den gangen da jeg sto og danset på et av bordene på Prelaten. Da prøvde jeg etter beste evne å hjelpe The Pussycats med fremføringa av «Just a little teardrop». Den øvelsen resulterte for øvrig i 4 knuste ølglass, samt en tydelig melding fra stedets dørvakt om å roe ned. På noen av Københavns utesteder har jeg for øvrig opplevd gjester danse på bordene med den største selvfølgelighet.

Til slutt: Etter 10 år med uforandrete priser på de «duggfriske», er nå prisene forhøyet til 20 for en flaske, og 30 for en halvliter på tapp. Det kan man si var på høy tid. Her i byen koster som kjent halvliteren kroner 110.

Hvis Nick kafé er mitt andre hjem, så er Isbjørnen Bar min kirke.

Kjære tromsøværing: Hjertelig velkommen innom Isbjørnen Bar.