I årets første fem måneder har nesten dobbelt så mange mistet livet på veiene som i samme periode i fjor. Men foreløpig kan det vanskelig bli annet enn gjetninger når talspersoner i Statens vegvesen, Trygg Trafikk og UP intervjues om årsaken til den urovekkende knekken på statistikk-kurven.

For Norge har lenge toppet tabellen over trafikksikkerhet i Europa, i fjor kom antallet dødsofre ned i rekordlave 87. I 2019 var også første året Norge registrerte et helt kalenderår der ingen barn ble drept i trafikken. Sist gang det var under hundre drepte i trafikken i Norge, var helt tilbake i 1947, da 94 mennesker omkom på veien, mens det fortsatt var et fåtall antall biler på veiene, noe som ikke ble opphevet før 1960.

Derfra og ut økte tallene dramatisk, fram til skrekkåret 1970, da 560 døde i trafikken, deriblant 101 barn og unge. Når man ser på trafikkmengden i dag, som er nesten 3,5 ganger høyere, skulle rundt 2.000 mennesker ha omkommet i trafikken dersom vi hadde samme risikoen som i 1970.

På åttitallet ble det tatt kraftig grep om problemet, holdningskampanjer i skole og medier ble satt i gang, og man innførte sikkerhetsbelte-påbud. I tillegg ble både bilene og veiene sikrere.

Med så forholdsvis lave tall som vi sitter på nå, kan tilfeldigheter gi prosentvis store utslag fra det ene til det andre året, for ikke å snakke om tidsstrekk på bare måneder. Det er derfor tidlig å si om det ligger noen gjennomgående årsaker i økningen vi ser nå.

Ett forhold som har vært fremme i spekulasjonene, gjelder frihetsfølelsen etter at koronarestriksjonene er opphevet. Kanskje er det noen som bevisst eller ubevisst skal ta igjen det forsømte? Det er en interessant teori, men samtidig er det verdt å påpeke at bilkjøring jo var like tillatt under hele nedstengningen.

Nå får granskerne gjøre seg ferdig med hvert enkelt av de siste ulykkestilfellene, noe som kan gi trafikkmyndighetene flere holdepunkter til en forsterket innsats. Men her er det uansett snakk om et langsiktig arbeid på bred front. At Vegvesenet nå aktiverer samtlige fotobokser på døgnbasis her i landet, er ett nødvendig tiltak.

Høy fart er dessverre en vedvarende, utbredt ulykkesårsak. En rapport fra Transportøkonomisk institutt kan fortelle at automatisk hastighetsmåling, og snittmåling på visse strekninger, reduserer antallet alvorlige ulykker med 50 prosent. Annen statistikk viser at bilbeltet ikke var i bruk i rundt fire av ti dødsulykker. Og ruskjøring var med i bildet i helt opp mot hver fjerde ulykke.

Kort sagt, mer kontroll – med alle disse ulykkesfaktorene i sikte – vil garantert hjelpe. Men trafikksynderegisteret er lenger enn som så. Noen stikkord: Sjekking av sosiale medier, telefonsnakk uten handsfree, bruk av mobilkamera, sendinger av tekstmeldinger – og innholdsrike displayer i nyere biler. Her syndes det stadig, over hele linjen, og denne uoppmerksomheten kan være minst like farlig som brudd på farts- eller promillegrensen.

Å konsekvent la være å fikle med mobilen vil alene kunne bidra til at ulykkestallene i april og mai ikke markerer et trendskifte i en statistikk som var på vei mot nullvisjonen. Tallene må være en vekker for oss alle, ikke minst foran pinseutfart og sommerferie.