Tromsøværinger har det til felles med osloenserne at vi bor i «de to verste byene i landet» når det kommer til boligmarkedet. Hvor forsmedelig er det da ikke at vi må se ned til Oslo for å lære oss hvordan vi skal skape «bolyst» her i Tromsø? Ikke mer enn at den kamelen bør svelges på tvers, med hud og hår, om det er det som funker.

Før kom Bonords toppsjef Kurt Figenschau med gladmeldingen om at boligselskapet setter av hundre millioner kroner av egenkapitalen for å stille som kausjonist for nye boligkjøpere i de ny Bonord-leilighetene i Kroken. Inspirasjonen kommer åpenbart fra hovedstaden.

Det siste året har nemlig medlemmene i en annen boliggigant, Obos, gjort det klart – og det med pauker og basuner – at de har sett seg grundig lei. Lei av boligpriser som holder spesielt enslige og førstegangskjøpere ute av boligmarkedet.

Som leder for boligkjøpsmodeller i Obos, Ingjerd Sælid Gilhus, sa det i et nyhetsbrev i desember i fjor: «Det har blitt stadig vanskeligere for medlemmene å få råd til en OBOS-bolig». Flere har et livslangt medlemskap, og ansiennitet herfra til månen, uten at det hjelper dem det grann.

På tidspunktet Gilhus sa dette hadde det pågått et kraftig medlemsopprør i landets største boligbyggelag i nærmere ett år. Det er ikke få, men faktisk godt over en halv million mennesker. Det ble ingen revolusjon der topplederens hode måtte rulle, men han har skjønt tegninga.

Det kommer tydelig fram i toppsjefens kanskje fremste talerør til medlemmene, Obosbladet. «I 2022 må Obos ta en ny, kraftfull dreining for å kunne oppnå formålet vårt (...) Vi har lyttet til medlemmene våre, og vil være boligbyggeren som utgjør en forskjell», skriver konsernsjef Daniel Kjørberg Siraj i sin leder i årets aprilutgave.

De fagre ordene tar følgende konkrete form: Styret i Obos har besluttet at 70 prosent av alle nye Obos-leiligheter i Oslo skal tilbys med ulike finansieringsmodeller for kjøperne. For resten av landet er andelen 50 prosent. i rene tall er det snakk om minimum 8.500 leiligheter i Norge og Sverige de neste fem årene. Nevnte Gilhus kaller det «et vanvittig løft». Det er i alle fall langt mer enn «pilotprosjektene» selskapet har drevet med til nå.

Den ene modellen, som de har valgt å kalle «Deleie», innebærer at Obos i praksis blir medlåntaker. Single med en grei egenkapital og en god og sikker lønn trenger ikke «foreldrebanken», men får altså Obos som «kjæreste». Forskjellen er at det ikke er noen vonde følelser den dagen man ønsker å kjøpe ut kjæresten. Obos forsvinner gjerne ut av regnestykket.

Et slikt oppdrag vil trolig innebære at de ikke kan bygge like mange boliger som de kunne om de solgte alt. Men det er det verdt, mener medlemmene. I en spørreundersøkelse blant flere av deres tusen medlemmer fikk boliggiganten et rungende «ja» til svar på det spørsmålet.

Hva sier Bonords toppsjef, Kurt Figenschau, når han har pennen fri i eget blad, og kan tale til sine 24.900 medlemmer i Tromsø, Harstad og Hammerfest? Jo, han klager over at medlemmene har mange og motstridende forventninger som er «enormt krevende» for de ansatte i boligbyggelaget. «Akkurat dette tror jeg de fleste undervurderer», skriver han, og benytter anledningen til å påpeke at Bonord «lever i en kommersiell virkelighet, der vi må tjene penger».

Det ligner påtakelig mye på klagesangen fra Obos-direktør Siraj for et drøyt år siden, før han til slutt måtte gå kanossagang mellom medlemmene og forsikret om at nå, nå skulle Obos lytte.

Heldigvis sier Figenschau at han og de ansatte i Bonord finner motstanden fra medlemmene «inspirerende» – og som han sier: Inspirasjon skal aldri undervurderes.

Forhåpentligvis finner han mer inspirasjon i – gud forby – landets største hovedstad.