Bare siden stortingsvalget sist høst har mye endret seg i norsk økonomi. Russlands invasjon av Ukraina har ført til behov for ekstra penger til det militære forsvaret og til alle slags beredskapstiltak, blant annet et godt landbruksoppgjør for å sikre norskproduserte matvarer. En internasjonal prisstigning på mange varer skaper også stor usikkerhet om fremtiden. Noen vil da si at ja, da har vi i alle fall ikke råd til Nord-Norgebanen!

Det er i en slik tid det er viktig å legge et helhetlig og langsiktig grunnlag for bosetting og arbeidsplasser. Dette gjelder særlig for Nord-Norge som nå bare harni prosnet av landets folketall mot 12 % for 80 år siden. Og tendensen er ytterligere nedgang, ikke minst i det nordligste fylket, Finnmark.

Skal Norge spare, bør vi spare på det som både er dyrt, miljøfiendtlig og sentraliserende. Fergefri E39 til 300–400 milliarder har vært nevnt. Naturvernforbundet har i en rapport listet opp hele 23 veistrekninger som planlegges bygd med 4 felt for store hastigheter på 100–110 km/t.

Reduseres dette til 90 km/t med 2 felt og et ekstra felt til forbikjøring på deler av strekningen kan Norge spare mer enn 200 milliarder kroner. I tillegg vil vi spare mye natur fordi veier bygd for store hastigheter må gå rett fram i nye traseer uten kurver og bakker. Ved slike innsparinger kunne det bli mer penger til både å ruste opp dårlige riksveier og fylkesveier og til Nord-Norgebanen.

Nord-Norgebanen vil nettopp være en slik langsiktig og miljøvennlig investering som vil legge grunnlaget for bosetting og arbeidsplasser. Vi vet ikke nøyaktig hvilke arbeidsplasser vi kommer til å ha om 50–100 år, men vi vet at behovet for å flytte gods og mennesker raskt alltid vil være der. Tog kan frakte tunge godsmengder, noe fly ikke kan, og kan frakte det mye raskere enn skip.

Tog på nye traseer kan frakte folk raskt og miljøvennlig med langt færre møteulykker og langt sjeldnere stans ved uvær enn det noen form for veitransport kan. Stålhjul mot stålskinner gir mye mindre friksjon og partikkelutslipp enn ved all slags veitransport. Klimagassutslippene blir også minimale med elektriske tog.

Det som nå utredes av myndighetene er en jernbane fra Fauske via Narvik til Harstad og Tromsø. På sikt må Norge få en stambane på langs av hele landet. Også jernbane på tvers mot Nord-Sverige og Nord-Finland blir nå vurdert. Men kapasiteten på det svenske jernbanenettet er såpass sprengt at en stambane på langs av Norge uansett må komme.

Denne utviklingen er heller ikke bare opp til Norge å bestemme på egen hånd. Gjennom Norges medlemskap i EØS vil kravene fra EUs «European Green Deal» tvinge fram en satsing på miljøvennlig transport. Her gjelder det å tenke langt fram i tid. Nord-Norgebanen er ikke først og fremst en utgift men en langsiktig investering i Nord-Norges fremtid.