Buingen fra tribunene hørtes tydelig i det dommeren blåste av kampen mellom TIL og Haugesund litt før klokka åtte søndag kveld. Ikke uvanlig, fordi oftest har publikums vrede gått på sitt eget lags prestasjoner, med rette.

Denne gangen var det annerledes. Oppgittheten ropene fortalte om handlet i stor grad om dommerens avgjørelser, på tross av at TIL utliknet til 1–1 rett før slutt. Personlig liker jeg ikke det voldsomme fokuset vi i media ofte legger i hva en dommertrio gjør, og ikke gjør. Det blir ofte en billig løsning for å få en sak som engasjerer, og samtidig la spillerne bortforklare ellers kritikkverdige prestasjoner. Men greit, jeg innser at det noen ganger er på sin plass at også de blir satt i søkelyset. For tilskuerne er det annerledes, de kan ufiltrert gi uttrykk for følelsene de har der og da.

TIL fikk en veldig billig straffe dømt mot seg, og skulle kanskje hatt en straffe selv. Så fra en supporters ståsted er det lov å være forbannet. Det samme tror jeg spillerne er. Statistikk er ikke engang en fattig trøst når du ikke vinner, men i sosiale medier lot folk seg fascinere av at TIL ikke vant denne kampen fordi de var så overlegne.

Per i dag har TIL spilt ti kamper, og bare tapt to av dem. Med den vinklingen ser det jo riktig så bra ut. Like kult blir det ikke når TIL har spilt seks av disse uavgjort, og på tabellen dermed er nærmere nedrykksstriden enn toppstriden.

Ta dette snakket om tabellen med en klype salt, da det fortsatt er så tidlig i sesongen at du kan bytte opptil flere plasseringer bare på én runde. For oss i Tromsø er det lett å se nedover på den evinnelige tabellen. Vi er jo blitt så vant til det. Preget av redningsaksjoner som har lyktes på høsten i 2015, 2016, 2018 og 2021. Glem heller ikke nedrykkene i 2013 og 2019, så er det lett å forstå hvorfor dette fort blir fokuset når avstanden ned dit ikke er betryggende.

Å leke med tanken på hva som kunne vært, og hvis, er en av de enkleste og mest populære øvelsene i fotballverdenen. Der TIL i dag ligger tre poeng over kvalikplassen, som nettopp Haugesund innehar, ligger de heller ikke mer enn fem poeng bak Strømsgodset på den viktige fjerdeplassen. Og her begynner det å bli interessant.

– Vi er nært å bli et godt eliteserielag, sa Gaute Helstrup til iTromsø i pressesonen etter kampslutt. Et sitat det tidligere ville vært lett å le litt av, bak ryggen på treneren som før helga fikk sin første langtidsavtale i TIL med det som i praksis er tre sesonger etter denne.

Den brutale opprydningen som er gjort i TIL-stallen siden Helstrup fikk jobben for 25 måneder siden, har endt med at 28 spillere har forlatt klubben siden den gang. De er erstattet av spillere som passer mer i hans tankesett og stil. Som igjen bør bety resultater.

Ikke alle liker Helstrups fotball, litt fordi enhver trener som har den jobben han sitter i vil være gjenstand for slik kritikk. Alle ser ikke fotball på samme måte. Men ingen vil si noe i det han får resultater. Nå fremstår det som om TIL står ved et slags tydelig skille. Der gode resultater kan være rett rundt hjørnet. I fjor tapte TIL kampene de i år tar poeng i. Neste steg vet alle hva er.

Dermed blir sitatet Helstrup uttalte ikke så lett å le av. Han har rett i at det ikke er så langt unna at TIL er et godt eliteserielag, der jeg definerer det som at de i det minste er på øvre halvdel.

Spørsmålet er ikke om noe mangler, men hva som mangler. Det åpenbare svaret, som alle ser, er en spiss som scorer jevnlig med mål. Hadde TIL vunnet bare to av de seks uavgjort kampene de har spilt i år, ville det betydd en delt sjetteplass, med denne gjengen fra Bodø, pr. i dag.

Samtidig som publikum i stor grad svikter TIL tror jeg ikke svaret er så enkelt som bare å hente en spiss. En offensiv profil ville også kunne hjulpet til. Det er lett å se hva Gjermund Åsen har gjort med et Lillestrøm-lag som rykket opp fra 1.-divisjon samtidig som TIL. Søndag kveld befestet LSK serieledelsen med en sterk 3-1-seier over RBK. Mye har tidligere vært skrevet om hans mulige TIL-overgang for halvannet år siden, men jeg er ikke i tvil. Med han til å komplettere de spillerne som allerede er der, ville TIL allerede vært i diskusjonen som en europacupplass.

Dermed står TIL igjen med to muligheter. Enten at en av lagets nåværende spillere tar voldsomme steg, og blir den profilen som avgjør de kampene. Eller at de fremskaffer en slik utenfra.

Det høres kanskje sinnssykt ut å mene at TIL vil være i nærheten av å konkurrere om en europacupplass, og at klubben kanskje ikke er så langt unna hvis det kommer inn en ny spiller. Tross alt driver TIL med vanskelige rammebetingelser, rekordlavt tilskuersnitt, uten egen fullskala 11-bane innendørs om vinteren, og et av de minste lønnsbudsjettene.

Lite ligger egentlig til rette for å tenke slike tanker. Veien er jo heller ikke kort til den andre delen av tabellen, som vi er blitt så godt kjent med. Uansett om en spiller skulle komme inn, vil det fortsatt være mye annet som må fikses før vi kan friskmelde selve klubben.

Europacup var, 10 år tilbake i tid, nærmest hverdagskost, noe vi var vant med. Å vri om hodet til å tenke at TIL skal komme dit igjen, er vanskelig å tro på. Men ikke lenger like urealistisk som det har vært.

Så får vi se om TIL tåler å bli nevnt i samme åndedrag som Europa. Sist jeg antydet at TIL kunne være i nærheten, sommeren 2018, gikk det rett til helvete i fortsettelsen av det. Tap i 11 av de siste 15 den sesongen, og nedrykk året etterpå.