Pandemien har avslørt et svært alvorlig, men for oss helsearbeidere velkjent, underliggende problem i norsk helsevesen: Vi har generelt for få senger, og får stadig færre. Det er en myte at vi bruker mer på sykehus og helsetjenester i Norge enn andre land, vi ligger på skandinavisk og europeisk snitt, eller litt under.
Situasjonen er fortvilet
Mens antall pasienter øker, reduseres stadig antallet senger – både i somatiske og psykiatriske sykehus. Vi har for få senger, for høyt belegg, for kort liggetid og for høyt press på personalet. Vi ligger helt i bunnsjiktet i Europa med bare to somatiske sykehussenger pr. 1000 innbyggere. Antallet norske sykehussenger er faktisk halvert siste 40 år:
1980: 22.000 sykehussenger i Norge
2019: 11.000 senger, og 1,3 mill. flere innbyggere
I 2019, året før pandemien, hadde vi 100.000 flere pasienter i norske sykehus, samtidig 600 færre senger enn i 2015 (SSB 2020).
Dette fører til svært korte liggetider for pasientene, snitt 4,2 dager, også lavest i Europa. Korte liggetider og skyhøye beleggsprosenter gjenspeiler ikke «mer effektiv behandling og organisering» men overfylte sengeavdelinger, for tidlige utskrivninger og fortsatt hardkjør på personellet med stor risiko for overbelastning og sykefravær, spesielt blant sykepleiere. Dette fører til gjennomtrekk. Mange slutter. Sykehusene blakker seg på kriseløsninger med korttidsleie av vikarer fra svindyre vikarbyrå. UNN-klinikken med ansvar for bl.a. Intensiv har for eksempel brukt 56 millioner kroner på korttidsleie av fagpersonell hittil i 2021. Da fyrer vi med penger for å holde varmen! Hvor mange faste sykepleierstillinger med en levelig lønn kunne vi fått for samme sum?
Pandemien som symptom avdekker den grunnleggende sykdommen i norske sykehus – og i kommunene: Underbudsjettering, nedlegginger og sulteforing av sektoren gjennom siste to tiår. Det er en villet politikk som har ført hit.
Helseforetaksreformen feirer et dystert tjueårsjubileum i år: I 2001 lyn-innførte Ap med begeistret støtte fra H og FrP en foretaksreform som tok norske offentlige sykehus ut av forvaltningen for bevisst å omdanne dem til store «forretningskonsern», eller butikk. De nye «helseforetakene» ble underlagt Regnskapsloven – ikke Forvaltningsloven som kommuner og fylker styres etter. Med regnskapsloven kom kravet om å drifte med «konsern-overskudd», i seg selv et absurd krav til en offentlig kunnskaps- og kompetansevirksomhet som skal levere behandling, omsorg, utdanning og forskning – ikke produsere joggesko eller jordbæryoghurt.
Samtidig med butikkreformen startet AP og H sentralisering av sykehus med «stordrift» og færre senger som mål. Etter 2001 er minst ti lokalsykehus nedlagt eller har mistet akuttfunksjonene.
Helseminister Kjerkol hevdet i NRKs Helgemorgen 11. desember at vi har bygget ut kapasiteten ved norske sykehus og skryter av at vi har behandlet langt flere pasienter. Det er dessverre et ubestridelig faktum at det siste 30 år ikke er bygget ett eneste nytt norsk sykehus med tilstrekkelig kapasitet, ikke ett eksempel på at fagfolkene har blitt hørt. Tvert om: Kapasiteten ved norske sykehus, målt i døgnåpne senger, er bygget dramatisk ned (St. Olavs hospital, A-hus, Sykehuset Østfold Kalnes). Snart følger nye Drammen sykehus også med langt færre senger enn i dag. Tilsvarende gjelder Stavanger, Nordmøre og ikke minst Oslo.
Ingen ledige senger
For oss som har arbeid på sykehusgulvet starter neste hver morgen med en diskusjon om hva som må utsettes og strykes fra planlagt program grunnet plass- eller personellmangel (operasjonsstue, oppvåkning, intensiv, sengepost). Dette har vært normalen i mange år, lenge før pandemien. Avdelingsdirektør Svein Lie i Hdir sa det presist 6. mars 2020, før én eneste covid-pasient var innlagt: «Det finnes ingen ledige senger, det ligger pasienter i alle senger ved norske sykehus».
Den generelle beredskapen er på et lavmål og har vært slik i mange år. En helt forutsigbar konsekvens er at selv med en moderat bølge innleggelser grunnet pandemien (331 pas. 13. desember), går helsevesenet i knestående. Den ordinære pasienten, familiene og personalet betaler den største prisen, og alle påvirkes av at ‘samfunnet’ må bremses eller stenges ned.
Vi har mister sengeplasser og personell. Helseforetakene, våre offentlige sykehus, utsettes for årlige, brutale nedskjæringer og underskudd. Kravet er at alle, somatiske som psykiatriske sykehus, skal drives med økonomisk overskudd og alle investeringer til nytt utstyr og nybygg må tas innafor rammen. Rammen bestemmes i et nær diktatorisk årlig oppdragsdokument som sendes som dekret fra eier av alle foretakene, Helse- og omsorgsministeren, til de fire regionale helseforetakene – som doserer videre nye marsjordre med altfor knappe økonomiske midler til de enkelte foretakene i eget konsern. Dette fører til en endeløs spiral av nedskjæringer, nedlegginger og salg av verdifull offentlig eiendom (som sykehusene eier) – alt for å berge nettopp et kortsiktig økonomisk overskudd. Fokus er på penger, ikke pasienter – på den økonomiske bunnlinja, ikke på fag, kvalitet og omsorg for så vel pasienter som personalet.
Grov undervurdering tross massive varsler
Samtidig med systematisk reduksjoner i sengetall i somatiske og psykiatriske sykehus, har ledelsen både i departementet, RHF’ene og Folkehelseinstituttet (FHI) grovt undervurdert pandemitruslene. Både Direktoratet for sivil beredskap (DSB), WHO og Verdens økonomiske forum hadde illevarslende advarsler og pandemi-prognoser i 2019. Likevel feilvurderte ledelsen både i Folkehelseinstituttet (FHI) og RHF’ene risiko og beredskapsbehov – og selve trusselen da covid-19-utbruddet i Wuhan kom. Helse sør-øst skrev i februar 2020 i «Regionale beredskapsplan for pandemi og alvorlig smittsom sykdom»: «Større utbrudd av høyrisikosmittsom sykdom i dag anses som mindre sannsynlig.» (Pkt. 3.7, s 12). De sier også at de har tilstrekkelig kapasitet til «mottak, observasjon, behandling og isolering av inntil 100 pasienter i regionen».
Den nå famøse risikovurderingen til FHI fra 25.02.20 var også skivebom: «Noen få importerte og uoppdagede tilfeller vil kunne være nok til å starte en epidemi i Norge, men antallet nye tilfeller forventes å ligge på under 100 de første seks ukene.» Fem uker senere i 2020 hadde vi over 4000 smittede og 25 døde, i dag nær 318.000 smittet og 1136 døde, 40 døde bare siste uke.
Nasjonalt kriseforlik nå!
Når «pasienten Norge» er syk er det politiske «behandlingsteamet» storting og regjering. Det er tid for å legge vekk snever partipolitikk og håpløse «blame games» mellom partiene. Nå må nasjonens ledelse samle seg om å sikre rett behandling. Vi oppfordrer statsminister og helseminister: Ta grep og sikre et tverrpolitisk nasjonalt kriseforlik mellom alle partiene. Slutt å krangle, ta heller felles effektive, lynraske akutte behandlingsgrep for å sikre livsnødvendig kapasitet og forebygge ny, svindyr nedstenging av samfunnet.
En akutt-resept
1. Stopp nedbyggingen somatiske og psykiatriske sykehus.
2. Stopp butikkmodellen, skrot foretaksreformen.
3. Øk straks intensivsykepleiernes årslønn med 100.00, fra 570 til 670.00. Gi et stimuleringstillegg på 50.000 til de om lag 700 intensivsykepleierne som har gått ut av jobb hvis de komme tilbake. Brems korttidsleie og svindyre vikarbyrå.
4. Øk utdanningen av intensivsykepleiere med 200 nye studieplasser, gi øremerkede midler til de avdelinger som har utdanningsjobben.
5. Øremerk nødvendige ekstramidler til rask øking av antall budsjetterte intensivsenger (nå 250, ca. 4,8/100.000 – lavest i Europa)
6. Rekrutter støttepersonell til kommuner og sykehus.
7. Redd fastlegeordningen, styrk kommunenes helsetjenester
8. Vaksiner straks alt helsepersonell med tre doser. Nå må uvaksinerte helsearbeidere behandle covid/omikron-pasienter og kan selv bli smittebomber. I dag er bare 30 % av vårt helsepersonell fullvaksinert, som kan bli en katastrofal smittespreder. Sett in Sivilforsvaret og Forsvaret – få jobben gjort – også for befolkningen.
9. Få felles situasjonsforståelse og inngå felles kriseforlik på Stortinget, nå trenger vi felles handling ikke mer krangling.
10. Gi oss klare budskap, tal med én tunge – så klarer vi dette sammen!