Det var flere enn meg som ikke visste om en skulle le eller gråte av det som utspilte seg i Debatten på NRK sist torsdag (17.11.22). Sjeldent, om noen gang, har jeg sett mer arrogante og lite imøtekommende statsråder. Og sjeldent har jeg sett en motpart mer oppgitt over statsråders uforstand og arroganse.

Statsrådene Vedum og Skjæran slo fast at utformingen av grunnrenteskatten ville bli slik regjeringen hadde bestemt, uansett hva næringen eller andre sa, og støttet seg på Havbruksskatteutvalget med Karen Ulltveit-Moe i spissen. (Som for øvrig er gift med milliardær Jens Ulltveit Moe, milliardær og sentralstyremedlem i MDG.) Til alt overmål var de så frekke at de inviterte de fem største havbruksselskapene til et møte for å diskutere grunnrenteskatten selv om dette ikke kom til å forandre noe som helst. De ville jo ha «dialog».

La oss ta grunnrente-begrepet først. Ifølge Statistisk sentralbyrå er dette knyttet til utnyttelse av naturressurser. Ifølge Stortinget er grunnrenteskatt en form for eiendomsskatt på knappe nasjonale ressurser. Lakseoppdrett faller ikke inn under noen av disse begrepene. Oppdrettslaks er ikke en naturlig ressurs slik som vind, vann, olje, bølger og så videre. Ei heller er den en knapp nasjonal ressurs.

Tvert imot er den avlet fram fra stamfiskens rogn og melke til den, via yngel- og smoltstadiet, blir settefisk og senere slaktemoden laks. En prosess som tar pluss/minus tre år uten at oppdretterne tjener penger på produktet og selv bærer all økonomisk risiko. Og hvis det er slik at oppdretterne skulle betale skatt på det arealet av natur en bruker; Hva da med bønder, reineiere, trålere, kystfiskere, fraktskip og så videre? Kort sagt alle som bruker naturen enten det nå er hav eller land?

Ifølge Vedum og Skjæran er det bare de største oppdretterne som vil bli berørt av skatten. Dette er tilbakevist flere ganger uten at de to herrer synes å ta det inn over seg. Ei heller synes de to herrer at det er problematisk at verdien av selskapene allerede har falt. Ei heller at leverandørindustrien og andre industrier som selger tjenester til selskapene kommer til å slite. Og når Vedum endatil kaller de som organiserer og representerer selskapene (Sjømat Norge og Sjømatbedriftene) for «lobbyister», viser han sin forakt for de grunnleggende prinsippene i norsk arbeidsliv.

Det er ufattelig at Vedum og resten av regjeringen allerede har bestemt hvor mye de skal tjene på denne grunnrenten (mellom 3,65 og 3,8 milliarder) og hvor stor den skal være (40 prosent). Dette endatil før de har bestemt hvordan den skal innrettes og vet hva prisen på laksen blir. Og dette skal de gjennomføre fra 01.01.23. De begynner å få dårlig tid.

Vedum, Norges finansminister, kaster alle markedsøkonomiske prinsipper på båten. Han «driter i» hvordan markedet for laks og ørret er innrettet og på hvilke vilkår kontrakter inngås. Det han og regjeringen har gjort er å sette hele den norske havbruksnæringen i spill. Og med det også grunnlaget for fortsatt utvikling og bosetting i distriktene. Er det dette som skal være Støre-regjeringens ettermæle?

Det er ingen tvil om at havbruksselskapene kan bidra mer til fellesskapet enn de gjør i dag. Noe de også sier seg enige i og er villige til å gjøre. Problemet ligger ikke i ytevilje eller yteevne hos selskapene. Det har de. Problemet ligger i usikkerheten forslaget har skapt. Denne, som andre næringer, trenger forutsigbarhet. Dette er umulig så lenge de ikke vet hvordan innretningen på skatten blir. Det skjønner selv et barn.

Når det er sagt; Jeg er ingen varm tilhenger av lakseoppdrett til havs. Like lite som jeg er tilhenger av regjeringer som ikke ser konsekvensene av sine handlinger og som driter i prinsippene i norsk arbeidsliv. Og like lite som jeg er tilhenger av å leve i et diktatur.