Brått stopper jeg opp midt i handlerunden og innser hvor jeg er. Nesten nervøst kikker jeg mot klesstativene foran meg. Jeg har forvillet meg bort fra avdelingen med duse, jordnære farger, kjønnsnøytrale snitt og søte søskenmatchinger. Du vet, den som er designet for at småbarnsmødre skal føle intenst velvære og se for seg barna sine løpe lykkelig rundt på en strand.
Plutselig står jeg i den ordentlige barneavdelingen hos en av de store kleskjedene. Der hvor man ikke bruker uttrykk som «gutt» og «jente», men diskret har satt opp en skillevegg for å markere det som åpenbart er en helt kategorisk kjønnsdeling.
På den ene siden har det skjedd en frontkollisjon mellom en regnbue og en sukkerspinnmaskin. På den andre finner man gjenglemte skatter fra Snoop Dogg og en eller annen milits. Det er ikke bare henholdsvis rosa og blått. Det er glitter og paljetter egnet til å kle opp en liten dragartist på den ene siden, kontra muligheten for å forvandle poden til en slags kombinert våpenentusiast og graffitikunstner på den andre.
Som mamma til en gutt er jeg visst pålagt å oppdra en form for paramilitær villbasse allerede fra barnehagealder, og sikre at han undertrykker alle eventuelle tanker om kattunger. Det starter fra størrelse 86.
Gutteklærne domineres av cargobukser og dinosaurer, raske biler, snerrende tigre og skumle haier. Hos jentene er det volanger, sommerfugler og blomster som rår. Shortsene er betraktelig kortere, og plaggene er gjerne laget i syntetiske stoffer som lett får rifter i lek og aktivitet. Jentene skal ha spenner i håret og søte, rosa truser under kjolen.
Budskapet er overtydelig, på grensen til parodisk: Guttene er tøffe og sterke, jentene er yndige og passive.
Jeg finner en hettegenser med grønt kamuflasjemønster og påskriften «NO FEAR» i min sønns størrelse. Plagget innbyr til å kjøpe med en barnerifle av den typen man får tak i hos amerikanske Walmart. Han er halvannet år gammel. Imens skuler jeg over til jentesiden, hvor korte hotpants og magetopper henger side om side med snertne bikinier.
Jeg spør meg hvem det er en toåring egentlig skal gjøre seg sexy for. Det er også påfallende hvordan guttenes klær inviterer til lek og bevegelse, mens jenter skal ha rysjer i ræva (hvorfor?!) og upraktiske skjørt.
Jenter skal visst også være mer motebevisste fra tidlig stadium. En kjapp sjekk på nettsidene til noen av de store kleskjedene, viser at de har betraktelig flere såkalte jenteplagg å velge mellom enn gutteplagg. Det gjelder blant andre KappAhl, Lindex og Hennes & Mauritz – steder svært mange foreldre tyr til når barnas garderober skal fornyes.
Men det er en jungel der ute, og jeg syns vi småbarnsforeldre skal forsøke å navigere etter beste evne, uten å klandre oss selv for mye når vi tråkker feil. Derfor har jeg laget denne enkle selvtesten for deg som skal ut og handle barneklær:
Ville du likt om buksene dine hadde en klumpete forhøyning under setepartiet?
Sett at jobben din var å klatre i trær og hoppe i sølepytter. Ville du da valgt dine trangeste jeans?
Dersom du ikke er en kanin, trenger du da kaninører? (Et eksistensielt spørsmål, jeg vet det.)
Dersom det er lite sannsynlig at du skal på jakt i dag, er du nødt til å ikle deg kamoklær for sikkerhets skyld?
Trenger trykket frampå genseren din å uttrykke dine innerste drømmer, eksempelvis om enhjørninger og iskrem?
Jo flere nei du får i testen, dess mer sannsynlig er det at du trygt kan droppe rumperysjer, babyjeans, drakter og luer med nusselige ører, passiv-aggressive militærgensere og pastellfargede fabeldyr av alle slag.
Jeg går tomhendt ut av butikken, skrubber meg i dusjen når jeg kommer hjem, og googler «basisplagg småbarn» for å roe nervene. Jeg er nemlig hellig overbevist om at barn i komfortable, kjønnsnøytrale klær har et bedre utgangspunkt for å drømme stort og klatre høyt.
Så jeg kler på gutten min slik jeg pleier, i ensfargede plagg som heldigvis er mulig å få tak i for dem som leter. Han løper av gårde, og jeg ber en stille bønn om at han skal få velge fritt om det er kanin eller kriger han vil være i dag.