Tallene det vises til er hentet inn av doktorgradsstipendiat Nina Sølvberg ved Norges idrettshøgskole. Det var VG som meldte dette mandag denne uken. I en studie som foregått over flere år har Sølvberg forsøkt å undersøke hva tilstanden er når det kommer til seksuell trakassering ved norske toppidrettsgymnas, og dernest sammenligne disse med de ordinære, videregående skolene. Tallene er virkelig dystre.

38,6 prosent av de spurte hevder å ha opplevd seksuell trakassering eller overgrep siste 12 måneder. 23,1 prosent sier de har opplevd seksuell trakassering eller overgrep på skolen i samme periode. Blant jenter har hele 47,6 prosent oppgitt å ha blitt trakassert seksuelt eller opplevd overgrep. Blant guttene var tilsvarende tall 29,1 prosent, som selvsagt også er et ekstremt høyt tall.

Tilstanden oppgis å være litt «bedre» blant eliteutøvere på toppidrettsgymnasene. Forekomsten av trakassering og overgrep oppgis å være lavere (32,2 prosent) enn den er blant breddeutøverne på de vanlige idrettslinjene (46,6 prosent), mens det i studiespesialiserende linjer i den vanlige videregående skolen, som er referansegruppen i undersøkelsen, oppgis å være 47 prosent, altså nær halvparten.

Dette er jo «bare tall», som man fort kan se seg blind på, men det er altså all grunn til å dvele hva disse tørre tallene faktisk handler om, hva de forteller. Dette er ungdom blant oss, og det de oppgir er så urovekkende at det er vanskelig å ta innover seg. Føy til at en femtedel av de elevene som oppga at de hadde opplevde seksuell trakassering, fortalte at de hadde rapportert, varslet eller snakket om det, og man sitter igjen med inntrykket av noe, enn si mye, er galt fatt.

Hva angår varsling, som man i hvert skulle tro at det var blitt en større aksept for i kjølvannet av metoo-kampanjen, sier kun en tidel av de spurte at de kjenner til at skolen de går på har ordninger for å varsle, mens hele 70 prosent sier at de ikke vet om noe sånt.

Dette er ikke en tilstand vi kan være bekjent av. Til tross for at mange oppgir at situasjonene og arenaene de blir utsatt for overgrep og seksuell trakassering er utenfor skolen, altså at det skjer på fritiden, er det ønskelig at skolen snapper opp problemene, at de som er ofre har et sted de vet de kan henvende seg med sine opplevelser.

Kunnskapsminister Tonje Brenna er forelagt tallene av VG, og lover således at regjeringen vil ta grep for å stoppe seksuell trakassering og overgrep i skolen og samfunnet som sådan.

– Denne våren begynte vi arbeidet med en ny stortingsmelding mot seksuell trakassering. Den er et samarbeid mellom flere departement og leveres første halvdel av 2024. Vi vil kartlegge omfanget og foreslå forebyggende tiltak og annen innsats mot seksuell trakassering, sier hun til VG.

Det er selvsagt bra. Men det er lenge til 2024 for dem som stadig opplever seksuell trakassering og overgrep. Derfor må problemene tas tak i på flere plan. Politikere, skoleledelser, lærere, foreldre og foresatte, mediene. Lista er uendelig.

Dette er et felles ansvar vi har for at ikke skal skje, og når det fryktelige likevel skjer, må barn og ungdom i det minste vite hvor de skal henvende seg og få all den hjelp og støtte de trenger.