Med ryggen til kamera ventet Erik Valnes, med nummer 1 på ryggen, på lagkameraten Johannes Høsflot Klæbo. Valnes så det alle vi andre kunne se på TV-skjermen.

At lagkameraten hadde distansert de andre. Og etterlot Finland og den olympiske russiske komité til å krige om sølv og bronse.

Ikke uten grunn må dette ha føltes som en gedigen opptur. Denne gullmedaljen var ingen enkeltprestasjon av Klæbo, fortsatt verdens beste sprinter. På de tre etappene Valnes gikk, var den store frykten at han skulle bli fragått av Aleksandr Bolsjunov, den russiske superstjerna. I stedet var det Valnes som holdt styringa, og ga Klæbo det beste utgangspunktet. Følelsen kunne vært annerledes, hvis Klæbo hadde båret duoen til dette gullet.

Når man får dette mesterskapet på avstand vil gullet i seg selv settes i kontekst med Sverre Stenersen, Fred Børre Lundberg, Bjarte Engen Vik og Johann Forfang, de fire andre fra Troms som har vunnet OL-gull.

Akkurat nå er det likevel revansjen for vrakingen på stafetten tidligere i OL som er mest interessant å dvele ved. Og som gir dette gullet den ekstra menneskelige dimensjonen vi alle kan kjenne oss igjen i.

De fleste har nemlig opplevd å føle seg snytt i livet, og ekstra bittert er den følelsen hvis det er noe som forblir uoppgjort. I den kategorien kan vi definitivt sette det landslagsledelsen og Emil Iversen gjorde mot Valnes tidligere i mesterskapet.

foto
VINNERE: Erik Valnes og Johannes Høsflot Klæbo Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Da nyheten om at Iversen fikk Valnes´ plass på den første etappen av stafetten, var det mange, meg inkludert, som fryktet det verste. Og det ble like ille som forventet. Iversen var sjanseløs, ble fragått og tapte i realiteten stafetten.

Fra offisielt hold er selvsagt forklaringen en annen, men alle forstår hvorfor dette valget ble tatt av ledelsen. I etterkant av at den meget formsvake trønderen hadde blitt vraket på 15-kilometeren, var det han som følte seg lurt, fordi han var lovet en plass på distansen. Og raste i avisene.

Også pappa Ole-Morten Iversen, for ordens skyld trener for kvinnelandslaget i Beijing, følte med sin egen sønn. Presset ble tydeligvis for mye å håndtere for landslagsledelsen, som valgte å gi Iversen førsteetappen på stafetten som et plaster på såret.

Offisielt var begrunnelsen fra landslagstrener Eirik Myhr Nossum at valget av Iversen var en «kombinasjon av at Emil er i bra fysisk form, og har god erfaring.» Som om erfaring kan trumfe form i en så krevende idrett som langrenn tross alt er. En slik bortforklaring kunne du knapt nok kommet unna med i en lagidrett.

Vi får aldri vite dette, men det sier seg selv at Valnes ikke hadde kunnet syte seg til en plass, hvis han hadde vært i Iversens sted. Ikke at det var et tema, for i skrivende stund har ikke Valnes sagt noe om sin versjon av det som skjedde. Og jeg tror neppe Valnes ville stått på barrikadene, hvis det var han som hadde gått mange uker uten et skirenn.

Klokelig har han valgt å holde kjeft, i motsetning til sin lagkamerat. Og foreløpig vet vi ikke om han vil si noe mer, når euforien over gullet har lagt seg, eller om han faktisk vil fortelle om skuffelsen over å bli vraket til fordel for trønderen med utestemme.

Når Valnes kommer hjem til Tromsø og Sørreisa, er det uansett med gullet rundt halsen. En bedre avslutning på mesterskapet for 25-åringen kunne det åpenbart ikke blitt. Og hvis det blir med dette OL-et for sprinteren vil han reise derfra med noe av det største en skiløper kan oppleve.

Han slo Alexandr Bolsjunov i sprinten i finske Muonio, tilbake i 2018, da langrennsverden for første gang fikk opp øynene for Erik Valnes. Et varsel på det som skulle komme. Og det kule med Valnes er også at han er i ferd med å bli en distanseløper, og ikke «bare» en sprinter.

Da jeg traff Valnes etter en trening på Kvaløya for noen uker siden, virket han sikker på egen form. Og understrekte at han alltid tenkte på det neste som kommer av løp og mesterskap. Denne kvelden, midt i de strenge koronarestriksjonene som har preget dette mesterskapet, er det lov å glede seg litt over hvor rått det han leverte faktisk er.

Vi ser jevnlig at store profiler svikter når det gjelder som mest, fordi presset er så stort. Det gjelder ikke Erik Valnes.