Det var nok ikke slik Tromsø kommunes Rådmann Thor Kaasen og Byingeniør Einar Enga hadde sett for seg vedlikeholdet av de flotte og unike kulturdetaljene i rekkverkene langs Peterborggata og Søndre Kirkegårdsvei. Prosjektet om en «paradegate» med endepunkt ved Flyplassen på Langnes hadde stor prioritet både hos politikere og i administrasjonen.
Oppgraderingen var startet nede i Fr. Langes gate, – forbi Gyllenborg Skole, men prosjektet stoppet oppe i Søndre Kirkegådsvei, ved krysset inn til Alfheimvegen. Da var pengemangelen et faktum, selv om eksproprieringen av privat grunn var foretatt videre forbi «Soria Moria» – helt opp til Holtveien. Planen var videre å fullføre gateløpet forbi dagens Coop Extra – inn imot Prestvannet og ned Langnesbakken. Man hadde rett og slett fremtidsvisjoner.
Årene deretter endte med nye tanker som Anders Aagaard og Bjarne G. Nilsen lanserte om en moderne tunnelløsning i stedet. Etter mye kommunal motgang gjennomførte de tiltaket med egne penger, som var med å skape en helt ny utvikling i vår by.
Men byen ble ikke bare til som vi kjenner den i dag, med kun bidrag ifra engasjerte «på høyt strå». Aller mest husker jeg Smedmester Rolf Myrstad og hans kollegaer, som sent og tidlig ble observert i sine blå kjeledresser, mens de flotte gjerdene med de unike figurene ble sveist sammen. De blå og røde surstoff og acytelenflaskene sto i sine hjulgående vogger liksom gamle ektepar som fulgte med, mens arbeidet sakte skred fram til sene kvelder.
Og ikke nok med det, når det senere oppsto skader kunne vi se fagarbeider og smed Kåre Olsen i sving ifra Parkvesenets Vedlikeholdsavdeling på Mellomveien. Med håndvogn og mindre gassflasker tok han fatt på den korte veien opp til Kirkegårdsveien, og fikk skadene på de kunstferdige gjerdene utbedret.
Man kan fortsette tankerekken hvor Tromsø kommune den gang slet med ekte mangel på ressurser og penger, men allikevel klarte å mobilisere vedlikehold av både veier, parker og kirkegårder. Parksjef Sundstrøm klarte å skape landets flotteste og mest velpleide kirkegård av «gråstein».
Er det nå noen i Tromsø kommune som klarer å komme med gode unnskyldninger, eller tørre å erklære «å skjemmes» ved å ha unnlatt å utføre alminnelig vedlikehold som de fleste av oss forventer? De siste to ukene har avisene vært fulle av historier om mangelfulle svært enkle vedlikeholdsprosesser, som å renholde luftekanaler og vifter ved våre barnehager, skole og sykehjem. Med dagens tilgang av penger, kjøretøyer og mannskap bør det kun være mangel på lederskap og vilje som gjenstår å etterlyse.
Nå har noen allerede fått med seg at Tromsø kommune har lagt planer for rehabilitering av Petersborggaten, hvor de flotte gjerdene skal fjernes fordi de er for lave i forhold til nye krav om sikring. Dagens bilde viser at Tromsø kommune slett ikke er plaget av sikringstanker, selv nå som ny vinter står fordøren. Gjerdet i Kirkegårdsveien har for 7 år siden blitt skadet og reparert med plank og spiker, som jeg da også pekte på i et avisinnlegg. Det var som å tale til døve ører. På nytt oppstår en brøyteskade ifra sist vinter, og en stor seksjon er brutt ned imot Petersborggaten 36, med sine flotte omgivelser. Det skal svært lite til at noen en sen kveldsstund i mørket faller utfor og i beste fall slår seg fordervet.
«Slik går no dagan», – fordi byens lederskap og nære ansvarlige for vedlikehold velger å vende seg bort når de også ofte farer forbi Søndre Kirkegårdsvei. Men det gjør ikke turister og andre som synes dette er så merkelig at motivet fanges for avfotografering som minner om byens åndelige forfall og et besøk i Nordens Paris.
Oslo by har i regjeringskvartalet sine store kunstinstallasjoner av Picasso. Fjerning og rivning av disse ble det spetakkel av. Men det bør det også bli omkring våre Picassoinspirerte flotte gjerder. Jeg vil oppfordre til protest over historie og kunnskapsløsheten til Tromsø kommune. De har heller ikke forstått at det kun står om teknisk innsikt og solid fagarbeid til bevaring i mer hensiktsmessige gjerdekonstruksjoner.
Så får vi se om noen finner fram sine støvete sveisemasker. Eller om man velger den lettvinte vante metoden, – hammer og noen rustne spikre, atter en gang. Kanskje blir vi nødt til «å skrangle» til et strøk maling, som nå har manglet i over 40 år.