Varsku her! Hva er det som skjer med det offentlige helsevesenet?

Det oppleves som at det er i ferd med å rakne, fullstendig. Jeg både ser og erfarer det fra innsiden. Hvorfor skjer dette?

Det er på overtid at vi nå roper VARSKU HER! Vi som arbeider pasientnært må fortelle våre historier, vi må også bli hørt.

«Vår felles krise handler om en underliggende drift som ikke er bærekraftig», sier de administrerende direktørene i helseforetaket Helse Nord der de står samlet. Videre sier de:

«En annen side av bemanningsutfordringene er tilgangen på fagfolk, innleie har vært nødvendig for å få tak i nødvendig fagkompetanse.»

Da er det et paradoks at dere ikke tar vare på de fagfolkene dere har. Dyktige og engasjerte fagfolk som har lyst å jobbe på UNN. Kan ta meg selv som eksempel:

Jeg har arbeidet i snart 10 år med hjertekirurgi, avansert hjertekirurgi. Det er ikke mange her i Nord-Norge som kan det, og det tar år å bli trygg og god i faget. Jeg har i alle år vært stolt av yrkesvalget mitt, av jobben min. Jeg kunne stolt si at jeg arbeider på thorax på UNN og merket med en gang respekten jeg fikk.

Nå står jeg i en situasjon i livet hvor jeg har behov for å være mer til stede for familien min, altså ikke gå døgnvakter, uten å gå ned i lønn, som en dagjobb vil føre til. I stedet for å tilrettelegge for at jeg skal kunne være mer til stede hjemme, for en periode i livet, samtidig som jeg hadde kunnet bidra med all min erfaring og kompetanse, på dagtid, mot et lite lønnstillegg, slipper de meg av gårde.

Det er så lite lønnstillegg det er snakk om, at de pengene er brukt opp på den overtida mine kollegaer må jobbe fordi jeg ikke er der, i løpet av kort tid.

Dét er paradokset i det offentlige helsevesen. Det klages på at tilgangen på fagfolk er lav og innleie er dyrt, men dere setter dere selv i den posisjonen. Dere tar ikke vare på fagfolkene som finnes. Fordi, som nevnt i mitt forrige innlegg; dere er ikke konkurransedyktige på lønn og arbeidsforhold.

Det resulterer i at fagmiljø rammes og i verste fall raseres. Jeg kan love dere at det koster å gjenreise et fagmiljø det har tatt tiår på tiår å bygge opp.

Og når det offentlige ikke evner å ta vare på sine egne fagfolk, jubler det private. De har sluppet å betale for utdanningen vår og får erfarne fagfolk rett i fanget.

Det privates fremvekst er en direkte konsekvens av at det offentlige ikke fungerer.

Det private er kommet for å bli, det må vi alle innse, til og med jeg som er en liten sosialist i hjertet. Jeg er for at det er i det offentlige fagkompetansen skal være, det er der vi skal være aller best, det er der vi skal lære opp nye og utvikle faget videre, drive forskning, i tett samarbeid med universitetet. Hvordan blir fremtiden om det private får vokse seg enda større? Vil det offentlige bli et dårligere alternativ? Hvordan blir det da med utdanning av helsepersonell og spesialistgodkjenninger? Hva skjer med faget?

Samfunnsøkonomisk er det dårlig butikk å tro at det offentlige skal klare å ta unna alt. Det er flere års ventetid på behandling som kan få folk tilbake i arbeidslivet.

Og det er en utopi å tro at det offentlige skal klare å ta unna alt, det private er kommet for å bli. Vi må bare finne en god måte å samarbeide på. Vi har nok mye å lære av hverandre.

Samfunnsøkonomisk er det også dårlig butikk å gå med marginal bemanning i det offentlige, slite ut ansatte og i tillegg gi de dårligere betalt enn det private kan tilby. For så å leie inn fra vikarbyrå for tre ganger kostnaden av én, for å dekke de reelle behovene, eller la allerede overarbeidet personell gå overtid.

Politikere er bekymret for at private aktører skal stjele sårt trengte helsearbeidere og spesialister fra det offentlige. Er politikerne ikke bekymret for alle de helsearbeiderne som allerede har forsvunnet til helt andre yrker enn helse på grunn av høy arbeidsbelastning? For det er mange.

Da kan jeg bare si at det er en politikk de selv har arbeidet fram, gjennom flere tiår. Selv om det kanskje ikke var intensjonen. Hvem satt med makten da lov om helseforetak, på en meget omdiskutert måte, kom i 2002?

Det var Arbeiderpartiet! Og hva har skjedd siden da? Det offentlige helsevesen har blitt dyre, topptunge foretak med direktørlønninger i dimensjoner vi på gulvet får bakoversveis av.

«Foretak er en finansiell og juridisk virksomhetsenhet med økonomisk formål», står det i Store Norske Leksikon, når du søker opp ordet foretak. Et foretak har altså et økonomisk formål, det vil se avkastning. Pasientbehandling er bare middelet for å nå målet. De som sier noe annet, kan bare se på hvordan hverdagen er i dag.

Vi blir målt på all behandling vi gir, som regel ut fra statistikker, skiftetid og utnyttelse av operasjonsstuene, for å komme med eksempel fra min yrkesretning. I praksis betyr det at dersom vi er effektive og får unna dagens program på operasjonsstuene før estimert tid, har vi dårlig utnyttelse av operasjonsstuene. Har vi bare én pasient den dagen, fordi det er et komplisert og langvarig inngrep, kommer vi dårlig ut fordi vi bare opererte én den dagen. Det er ingen som ser på hva vi har gjort. Men vi får høre at vi må jobbe mer effektivt, uansett hva vi gjør.

Vi blir ikke målt på kvalitet, vi blir målt på kvantitet og effektivitet. Det er mennesker vi arbeider med, ikke ting.

Effektivitet er vel og bra det òg, vi skal være effektive, men det må ikke bli det eneste vi blir målt på. Således har altså helseforetaksmodellen ført til at det tenkes i profitt innen helse, også i det offentlige.

Et ofte brukt virkemiddel for å nå ut med det du ønsker å si, er de tradisjonelle fjellvettreglene. En av de mest brukte er regel nummer 8 som sier følgende:

«Vend i tide, det er ingen skam å snu.» En regel som råder deg til hele tiden å se an forholdene. Har de endret seg? Bør du snu?

Et skifølge som er på vei opp et fjell, vil hele tiden vurdere snøen og skredfaren, og vil ta bevisste valg for å unngå skred. Er det stor risiko, snur turfølget og gjør nye vurderinger. Det er ingen skam å snu. Jeg vil heller si at det er klokt.

I 2002 ble alle landets regionsykehus tatt gjennom en enorm reform, eller snøstorm om jeg skal holde meg til allegorien om skifølget på tur. Spesialisthelsetjenesten skulle overføres fra fylkeskommunene til staten.

Daværende statsminister Stoltenberg og helseminister Tønne, tok turfølget sitt med ut på en meget strabasiøs ferd, opp et meget utfordrende fjell. Dette fjellet het helseforetak og turfølget het offentlig norsk spesialisthelsetjeneste.

Turfølget skulle gjennomføre turen på rekordfart, til tross for at ikke alle var like gode skifolk. Det er all grunn til å stille spørsmål med hva som skjedde den gangen.

Vi kan vel trygt, eller utrygt, si at vi befinner oss nå i et meget farlig område hvor skredfaren er meget høy og følget bør snu, før det er for sent. Kanskje er det for sent, kanskje utløser turfølget et stort skred på veien ned, som tar mange liv. Poenget er, det er ingen skam å snu, men vi burde gjort det tidligere, før vi kom inn i det farlige området.

Helse Nords nå mye omtalte økonomiske situasjon er på et nivå som er livsfarlig og vi er mange i det turfølget. Bruk sunn fornuft og snu!

Sats på en strategi hvor lojale og dyktige fagfolk som arbeider pasientnært får den anerkjennelsen de fortjener. Jeg kjenner så mange utrolig dyktige folk som har stilt opp i årevis, som ikke ønsker å klatre karrierestige, men som ønsker, oppriktig, alt det beste for pasienten. De bør belønnes for å holde ut. Men det eneste de stort sett føler om dagen er at de er en enorm utgiftspost, når det de gjør, kun er å arbeide for pasientenes beste.

Sørg for at kompetanse og erfaring ikke forsvinner. Sett opp en grunnbemanning med nok folk slik at hele kabalen ikke raser sammen dersom én er syk. Gi ledere muligheten til å sette opp turnuser som er gunstige både for driften og for de ansatte. La det være attraktivt å jobbe innen helse.

Jeg håper vi kommer oss trygt ned igjen fra dette skumle fjellet.

Fjellvettregel nummer 1 sier at du skal «Lytte til erfarne fjellfolk».

Fagfolk over hele landet advarte mot innføring av foretaksmodellen, de var «fremsynte» og så at det kom til å gå ut over fagmiljø og fagutvikling. Det ville bli mye mer administrasjon og byråkrati.

Var det kanskje akkurat det som skjedde? Jeg bare spør.

Tør dere virkelig å stå å se på at turfølget deres nå går mot kanten av fjellet og sjansen for å bli tatt av et voldsomt skred, som tar flere liv, er stor? Og dette spørsmålet går ikke bare til politikere, men også til hele administrasjonen i helseforetaket. Dere er ansvarlige for å si fra om uforsvarlige forhold, og det kan vi alle trygt si at dette er.

Hvem av dere skal utføre kameratredning eller varsle nødetatene? Om det er noen å varsle så langt nord dersom utviklingen fortsetter i denne retningen.

Tilbake til den først nevnte fjellvettregelen, «Det er ingen skam å snu»:

Innse at dette ble ikke som dere trodde. Å innrømme feil, er en styrke. Innrøm at det var feil å innføre helseforetak. Negative tall på 1,7 milliarder burde være bevis nok.

Innrøm at det var feil, i stedet for å tviholde på foretaksmodellen og fortsette i negativ retning.

Da kan vi sammen gå den veien vi må for å skape fremtidens bærekraftige helsetjenester i nord, som administrerende direktør i Helse Nord, Cecilie Daae ønsker at vi skal, og som er noe vi alle ønsker.