I snart 3,5 døgn har 13 demonstranter oppholdt seg inne i Olje- og energidepartementet, i en markering mot vindkraftverkene på Fosen i Trøndelag, et kraftverk Høyesterett i 2021 slo fast er i strid med samenes rett til kulturutøvelse og reindrift.

I dommen står det svart på hvitt at konsesjonen til vindkraftutbyggingen er ugyldig, fordi den krenker reindriftssamenes rett til kulturøvelse. Den konkluderer også med at (sitat) «[…] de berørte vinterbeiteområdene er tapt for reindriften, og at utbyggingen derfor vil true reindriftsnæringens eksistens på Fosen hvis ikke kompenserende tiltak settes inn».

500 dager etterpå har derimot ingenting skjedd, og det er dette som er utgangspunkt for konflikten. Aksjonistene påpeker at de ulovlig oppsatte turbinene er et pågående menneskerettighetsbrudd, og krever handling. Stortingspolitiker Lars Haltbrekken (SV) kaller det «en svært alvorlig sak for rettsstaten». I løpet av mandag formiddag ble også saken tatt opp i en rekke internasjonale medier.

Vi har full forståelse for aksjonen og realiteten i saken. Den norske stat er nødt til å ta innover seg at den har brutt internasjonale regelverk, slik det fremkommer av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, en konvensjon Stortinget har gjort til gjeldende norsk lov. Med Høyesteretts enstemmige avgjørelse, er retten helt på samenes side i denne saken.

Problemet er at høyesterettsdommen ikke sier noe videre om hva som skal skje med de 151 vindturbinene, som alt har vært operative i flere år. De samiske aktivistene mener det eneste naturlige utfallet er at vindmøllene må fjernes. Norske myndigheter vil på sin side forsøke å finne en løsning ved hjelp av såkalte «tilfredsstillende avbøtende tiltak», for om mulig gjøre konsesjonsvedtaket gyldig i henhold til konvensjonen og norsk lov.

Så langt har myndighetene ikke maktet å kommunisere hva de eventuelt har gjort i løpet av de 500 dagene som har gått, eller hva de planlegger av tiltak. Kommunikasjonen utad, til det norske folk så vel som til de berørte partene, har stått til stryk.

Under punktet «Urfolk og minoriteter» står følgende å lese i Støre-regjeringens regjeringsplattform, den såkalte Hurdalsplattformen: «Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter. Vi vil sikre gode rammevilkår for samiske språk, kultur, næringsliv og samfunnsliv». Det er det stikk motsatte det samiske miljøet opplever at nå skjer.

Det er en kinkig situasjon regjeringen har satt seg i, attpåtil noen få måneder før Sannhets- og forsoningskommisjonen skal presentere resultatene sine og stake ut kursen fremover for hvordan den samiske, og kvenske, minoriteten best skal ivaretas i Norge.

Under en måned etter at filmen «Ellos eatnu – La elva leve» hadde premiere, en film som tar opp frontkollisjonen mellom norske myndigheter og krenkingen av samiske naturområder under Alta-aksjonen for over 40 år siden, ruller det nå ferske bilder ut av samiske aktivister som bli båret bort av norsk politi. At kunstner og aktivist Ella Marie Hætta Isaksen har en av hovedrollene i både filmen og i den pågående konflikten, gjør bare symbolikken desto tyngre.

Dessverre ser gamle og dype sår ut til nå å rives opp igjen. Vindkraftverkene på Fosen har blitt et nytt og konkret symbol på at norske myndigheter verken lytter til eller tar tilstrekkelig hensyn til urfolksrettigheter. Derfor haster det for regjeringen å finne en farbar vei ut av det uføret man dessverre selv har satt seg i.