Det er en urett at folk må stå over måltider på grunn av økte matpriser. Eierne bak Norgesgruppen og Reitangruppen er ansvarlige for de urimelige høye prisene. Dagligvarebransjen har konsentrert makt på få hender, og bransjen bruker makten til å øke prisene mer enn kostnadsveksten alene skulle tilsi. Nå er det på tide at partiene som beskytter eierne og deres markedsdominans, endrer kurs.

Folk sparer penger på mat for å få råd til økte priser på strøm, drivstoff, boligrente og husleie. Et stykke på vei kan man selv bestemme hvilken mat man skal kjøpe og hvor mye mat man skal kjøpe. Fleksibiliteten har imidlertid en grense, og nå må stadig flere ta i bruk strategier ingen skal være nødt til å bruke. SIFO-rapport 8–2022 «Dyrtid under oppseiling II» beskriver hvordan rundt 44 prosent av husholdninger i Norge har måtte gjøre tilpasninger for å få råd til mat. En av tolv husstander oppgir at de enten står over måltider, oppsøker matstasjoner eller kontakter NAV for å få råd til å betale for mat.

Tre store dagligvarekjeder kontrollerer nesten 99 prosent av omsetningen i dagligvaremarkedet. Norgesgruppen som har kjedene Meny, Kiwi, Spar, Nærbutikken og Joker, kontrollerer nesten halvparten (42,3 prosent), samtidig som de eier og kontrollerer den dominerende distributøren ASKO.

Volum er nøkkelfaktoren i dagligvarehandelen, og det er enorme forskjeller i innkjøpsbetingelser mellom de største og de minste. Konkurransetilsynet avdekket i 2019 at Norgesgruppen fikk mellom 10 til 15 prosent lavere pris enn de andre dagligvarekjedene i markedet fra halvparten av de 16 ledende leverandørene. NorgesGruppens butikker har ikke lavere priser ut til forbrukerne, så ekstragevinsten går til eierne.

Derfor vil SV ha eierskapsbegrensninger i verdikjeden for mat i Norge og krav til like innkjøpsbetingelser i dagligvaremarkedet mellom leverandører med vesentlig markedsmakt og andre leverandører, slik at nye aktører kan etablere seg i markedet, og på sikt redusere maktkonsentrasjonen og prisen til forbrukerne.

I fjor økte dagligvareprisene med 12,7 prosent, og fra 1. februar øker prisene ytterligere. Usaklige forskjeller i pris skader konkurransen, og dermed også forbrukere, jordbruket, fiskeriene, transportsektoren og distriktene. Norge har høyere matpriser og mindre vareutvalg enn nabolandene våre, og i en periode med generell prisvekst, er det enkelt for dagligvarebransjen å bruke sin makt til å jekke prisen «litt ekstra» opp. Prisen kan fort øke mer enn den generelle kostnadsveksten tilsier.

Spesielt påfallende er det for varene som har avtalepris, altså varer der prisen er bestemt i jordbruksoppgjøret, og dermed ikke har markedsstyrt prisøkning. Et eksempel på dette kan være at prisen på smør i fjor økte med hele 24 prosent i butikkene, mens innkjøpsprisen økte med 9 prosent. Dersom prisene satt ut til forbrukerne 1. februar viser seg å være urimelige, må man vurdere å iverksette strakstiltak etter pristiltaksloven.

For SV har det viktigste i krisetiden vært å sikre folks inntekter. SV sikret i budsjettenigheten med regjeringen 5000 kroner mer i barnetrygd til enslige forsørgere, reversering av kuttet i dagpenger, 4000 kroner mer til minstepensjonister og økt barnetillegg for folk på arbeidsavklaringspenger.

Små penger betyr mer når man har lite. I Tromsø vedtok SV og samarbeidspartiene i desember et kommunebudsjett som gir 1,5 millioner kroner mer til Matsentralen og 3 millioner kroner mer til frivillige organisasjoner som arbeider mot barnefattigdom.

Men på sikt må vi lykkes med å endre konsentrasjonen av makt og rikdom i dagligvarebransjen. Det kan ikke være sånn at noen få kan tjene på at maten er for dyr.