Pandemi og urolige markeder var ingen hindring. Norsk sjømatnæring fortsetter å sette nye eksportrekorder. De siste 21 årene er det kun tre ganger (de trøstesløse uårene 2003, 2004 og 2020) man har sendt opp nyttårsrakettene uten å feire nye rekorder. I samme periode har eksportverdien firedoblet seg.

I 2021 ble det eksportert 3,1 millioner tonn sjømat fra Norge, med en verdi på 120,8 milliarder norske kroner. Mengdene og summene er svimlende høye, og begge er rekorder. Matmengdene skal alene være nok til å mette hele jordas befolkning – åtte milliarder mennesker – i to døgn. 121 milliarder kroner er nesten hundre ganger mer enn det staten nå gir norsk kulturliv i koronakompensasjon.

Det er så visst ikke olje alt som skinner i den norske pengebingen.

Tall som dette er komplekse, der alt fra valutakurser og andre globale parametere påvirker, i lag med at endringer i bestander og kvoter spiller inn. Rekord på rekord er det åkkesom, både i mengde og i kroner.

Den gamle traveren torsk og skrei, som i over tusen år har vært selve livsnerven i norsk selvberging for både økonomi/eksport og matauk, utgjør «bare» 10 milliarder av hele denne potten, den samme summen vi eksporterte laks for så sent som i 2003. I 2021 eksporterte vi laks alene for 81 milliarder kroner. Det er laksen som er den nye olja.

I motsetning til torsk/skrei, makrell, sild, skalldyr, kjøtt av sjøpattedyr og annet gull i havet, som er selvproduserende og ikke trenger annen vedlikehold enn fornuftig bestandsovervåking og dertil hørende kvoter, er laksen et tamt husdyr som dyrkes frem i våre kystnære havområder, fortrinnsvis i allmenningen i våre fjorder. Den formidable veksten i næringen har ikke skjedd uten konsekvenser.

Jeg er personlig ingen innbitt og prinsipiell motstander av havbruksnæringen. Under regulerte forhold, og med ei streng, statlig styring som ivaretar både ei fornuftig beskatning og strenge krav til miljø, er den ei næring som kan eksistere parallelt med de tradisjonelle fiskeriene. Man skal likevel være bra naiv og kortsiktig om en ytterligere vekst fortsatt er målet.

I regjeringens havbruksstrategi «Havbruksstrategien - Et hav av muligheter» nevnes vekst hele ni ganger, riktignok med noen tåkete forbehold om «bærekraft», «anstendig drift» og «miljøhensyn», uten at det fremkommer helt hva dette innebærer i praksis. I et innlegg i herværende avis på onsdag skrevet av Finn-Arne Egeness, bransjeanalytiker av sjømat i Nordea, ser han også inn i krystallkula, der oppdrettslaksen fortsatt skal være motoren i sjømatsektoren, og der mer vekst er ønskelig.

«Nordea forventer at en økt asiatisk middelklasse vil stimulere etterspørselen etter laks, samtidig som økt markedsfokus og ny teknologi vil gjøre det mulig å kanalisere mer laks og annen sjømat inn i produktkategorier med stadig høyere betalingsvilje».

Det er bare det at en ekspansjon av næringa er uløselig tilknyttet stadig større beslag på fellesskapets ressurser, i dette tilfellet kaldt og rent sjøvann. Og i likhet med all annen matproduksjon er det inngrep som har en pris.

Uansett hvor mange hundre millioner lakselobbyen bruker på propaganda for å renvaske næringa for frynsete rykter, og for å si at nå, , er det ei næring som drives etter alle etiske idealer på vegne av både miljø og bærekraft, er det mange høyst betimelige innvendinger mot hvordan deler av drifta fortsatt fungerer (eller ikke) langs kysten.

Enorme utfordringer med lus og laksedød i merdene er overhodet ikke et tilbakelagt stadium. Bare i 2020 døde det over 52 millioner laks i norske merder. Like mange millioner utsatte rensefisk døde i de samme merdene, som tiltak for å få bukt med laksedød. At den norske villaksen så sent som i fjor ble oppjustert til status «nært truet» i Norsk rødliste for arter, er også noe havbruksnæringa må ilegges stor del av skylden for, der både lus og rømning har bidratt negativt.

Problem knyttet til forsøpling av marine nærmiljø, både med avføring og bunnfall av fôr, samt utslipp av avlusingsvæske, der lokale fiskestammer og skalldyr har sitt naturlige habitat, er andre kjente utfordringer.

Visuelle inngrep i kystvakre omgivelser er heller ikke uproblematiske i møte både turisme og lokale naturopplevelser. Ytterligere inngrep i en eventuell vekst av næringen må også sees i dette perspektivet.

Tromsø kommune har nettopp, sammen med kommunene Balsfjord og Karlsøy, lagt Kystsoneplanen for Tromsøregionen ut på høring. De skriver at de ønsker en kontrollert og bærekraftig vekst i regionen i fiskeri- og havbrukssektoren. Som om noen ønsker en ukontrollert vekst.

Planen åpner for mer havbruk i hele fem nye områder: Indre Malangen, Straumsfjorden, Balsfjorden, området mellom Nord-Kvaløya og Helgøya, samt området ved Spenna. Det er foreslått hele seks nye oppdrettsanlegg i en radius på 15 kilometer fra Straumsbukta, rett ved det kjente utfartsstedet Straumshella.

Kystfiskerne er selvsagt i harnisk, og rister oppgitt på hodet over at stadig flere fjordområder blir gjort utilgjengelige for fiske, og påpeker både problematikk rundt lusemidler og fôrfall fra merdene, samt frykt for sykdomssmitte fra oppdrettsfisk til villfisk.

Kravene om at næringa rydder opp i allerede eksisterende utfordringer er derfor mye mer presserende enn enda mer vekst. Oppdrettsnæringen har i snitt en driftsmargin på 25 prosent, noe som er himmelhøyt over de fleste andre næringer. Flere av Norges rikeste personer er såkalte laksebaroner. Det er også ei næring som har fått bygge seg opp med tilgang til våre felles kystressurser som en nødvendighet for hele næringsgrunnlaget.

Derfor er det liten sympati fra folk når det sutres og jamres om økt beskatning, at Norge angivelig er en kommuniststat og at de vil flagge ut, for eksempel til Sveits. Vær så god og lykke til med å drive havbruk der, forresten.

Nå i uka så jeg første episode i sesong 2 av NRK-serien «Lykkeland», om fremveksten av Norge som oljenasjon, og der man mistet forstanden og ble griske og enøyde når pengene for alvor begynte å renne inn i både statskassa og det private næringslivet. Om overtidsarbeid forkledd som «harmonisering» av timelister, lemping på personlig sikkerhet, ignorering av opplagte miljøutfordringer etc. Vekst, vekst, vekst var mantraet.

Hvis laksen er den nye olja, bør vi iallfall ha lært noe.