I den siste ukesrapporten om koronasituasjonen i Tromsø kommune, heter det at pandemien nå har gått over i noe som antas å være en sluttfase. Antall satte vaksinedoser går stadig nedover, og en avvikling av vaksinesenteret på Mellomveien nærmer seg. Samtidig er den storstilte smittesporingen i kommunal regi over, og det er nå opp til hver og en å foreta egne vurderinger av smitterisiko og smitteverntiltak.
Det er blitt nedlagt en formidabel jobb over hele linja i kampen mot smitte og sykdom. Svært mange frivillige har stilt opp og muliggjort vaksineringen av befolkningen. Mange som for lengst og med god samvittighet hadde tatt pensjon, valgte i stedet en alt annet enn rolig tilværelse da de ga seg i kast med dette maratonløpet. Fra de første dosene på nyåret i fjor, til boosterdose nummer tre og fire denne vinteren.
Utallige vaksinedoser er satt, og mange har bidratt til å få dette arbeidet til å gå rundt. I tillegg har de sørget for god og harmonisk stemning i det som har vært et krevende oppdrag.
iTromsø-leserne har åpenbart satt stor pris på det omfattende arbeidet som er nedlagt for å sikre helsa vår gjennom pandemien. De to siste årene er henholdsvis kommunens koronateam og de frivillige «vaksinepensjonistene» blitt stemt fram som Årets tromsøværing.
Selv om pandemien slett ikke er over, verken lokalt, nasjonalt og langt mindre rundt om i verden, må håpet likevel være at vi kan bruke erfaringene fra de to siste årene konstruktivt. For at vi i årene og tiårene som kommer vil oppleve lignende situasjoner, er høyst sannsynlig. Målet må være at vi da kan stå bedre rustet.
De aller fleste har heldigvis valgt å lytte til helsemyndighetene, både for egen sikkerhet, men også fordi man har oppfattet det som en måte å beskytte lokalsamfunnet solidarisk på. Det vil si skape trygghet for kronisk syke og eldre, samt bidra til at vi skulle komme raskest mulig gjennom nedstengning og andre voldsomme konsekvenser for grupper og enkeltmennesker. To år er en prøvelse.
Det er fortsatt viktig å presisere at det har vært frivillig å ta vaksine. Som kjent er det enkelte som av ulike årsaker har valgt ikke å la seg vaksinere, for eksempel av medisinske årsaker, men også av bekymring eller frykt for at vaksinene ikke har vært tilstrekkelig utprøvd.
Mange av rådene har også vært forbundet med usikkerhet. For eksempel tok det tid før gravide kunne være helt overbevist. Myndighetene har tvilt seg gjennom mange av tiltakene, ikke minst fordi man har hatt et relativt tynt erfaringsgrunnlag. Det har vært fullt forståelig, men gir nødvendigvis en viss uro og bekymring blant enkelte, noe som må respekteres. Man skal derfor være varsom med å karakterisere de som velger annerledes, uten at det betyr at de mange konspirasjonsteoriene som dukker opp skal få leve uimotsagt.
Håpet er at vi bruker erfaringene fra de to siste årene konstruktivt til kunne å stå bedre rustet til å møte lignende situasjoner. Vi var forbausende dårlig forberedt denne gangen. Videre er det viktig at vi kartlegger eventuelle konsekvenser, enten det er bivirkninger eller langtidseffekter.
Fremfor alt må vi skjønne at to års nedstengning og kollektivt usikkerhet har sin pris for den enkelte og for samfunnet som helhet.