En drapssak midt i boligfeltet på Bjerkaker i Tromsø fredag kveld har naturlig nok preget nyhetene den siste uken. Den siktede er avdødes sønn. Han har erkjent drapsgjerningen, men nekter straffskyld og hevder at han handlet i selvforsvar. Det er et tosifret antall vitner i saken. Samtlige av dem ble ilagt taushetsplikt i en uke av politiet, en ileggelse politiet ikke har myndighet til å gjøre.

Som følge av dette fikk mediene beskjed fra flere av vitnene at de ikke kunne snakke med dem, som følge av taushetsplikten politiet hadde ilagt dem.

«Vi ønsker ikke at vitnene skal snakke med utenforstående eller mediene før vi er sikre på at vi har avhørt alle i saken. Leser man noe om hendelsesforløpet i avisa, eller man hører det fra andre, kan egen hukommelse bli påvirket», sa politiadvokat Lisa-Mari Ellingsen, som er talsperson for drapsetterforskninga, til iTromsø.

«Enhver som bryter taushetsplikten sin, om det er helsepersonell eller vitner, kan straffes. I dette tilfellet vil det være med bøter», tilføyde hun.

Vitner til hendelsen har overfor iTromsø sagt at de satt igjen med et inntrykk av at de risikerer straff dersom de skildret hendelsene de hadde sett, og ville derfor ikke uttale seg om saken.

Dette er oppsiktsvekkende, og et svært uheldig feilgrep av politiet. Ikke har de myndighet til å ilegge vitner slik taushetsplikt. Ei heller kan de true dem med bøter for at slikt angivelig er straffbart. Da iTromsø noen timer etterpå publiserte en sak hvor disse forholdene kom frem, kontaktet Ellingsen avisa og ønsket å rydde opp i politiets eget rot.

«Vi kan kun anmode vitnene om å ikke fortelle medier eller andre om hva de har sett, vi kan ikke pålegge dem det i henhold til loven», presiserte hun da, for så å fortelle at vitnene nå hadde fått kontrabeskjed, at de ikke var underlagt taushetsplikt lenger. Det tok tre dager fra den urettmessige taushetsplikten ble ilagt, til vitnene fikk kontrabeskjed.

Politiet kan riktignok ilegge taushetsplikt for informasjon vitner får fra politiet, men de kan overhodet ikke pålegge munnkurv for vitnenes egne opplevelser. De kan i beste fall anmode vitner om å ikke fortelle om opplevelsene sine til andre, men der stopper det. Vitner kan ha sågar ha reelle behov for å snakke med andre om det de har vært vitne til i kriminalsaker.

Når politiet ilegger folk en taushetsplikt, og attpåtil truer med straffeforfølgelse om den blir brutt, er det selvsagt noe de fleste vil ta til seg, tro på og etterfølge. Men da må det selvsagt også stemme, og ikke – som i dette tilfellet – være rent oppspinn, med henvisning til paragrafer og lovbestemmelser som ikke er relevante for den gjeldende saken.

I Norge har folk generelt en høy tillit til politiet, at de er her for å beskytte oss. Det er helt uvurderlig, og det er en tillit som må forvaltes behørig av politiet selv. Tillit tar tid å oppnå, men svinner fort hen om den brytes. Derfor er ovennevnte sak alvorlig, og det er ikke først og fremst et problem mellom mediene og politiet, men heller et anliggende som handler om folks tillit til politiet, at vi må vite at de snakker sant når alvorlige hendelser skjer.