Vi kjente hverandre godt. Helt fra jeg jobba i Kirkens Bymisjon for mange år siden, men vi hadde opprettholdt kontakten. Vi hygga oss i stua hans. Litt støvete, meget enkelt, men unektelig god smak. De fleste ville nok tenkt at det var et mislykket liv. Rus, elendighet, utslåtthet, minimal kontakt med familie og egne barn, så å si ingen erfaring med arbeidslivet, ingen eiendeler å snakke om, en kommunal leilighet. Han visste det gikk mot slutten.

«Hva tenker du om livet ditt», spurte jeg. Han tok en liten slurk av vodkaen som sto på bordet. Så begynte han å fortelle om en dyp takknemlighet for alt han hadde fått oppleve. Det var telting i skogen med en kamerat, ei fiskestang og en bekk, han snakka om solskinn, våren som igjen kom og som gjorde det mulig å trekke ut på verandaen. Det var morsomme episoder, det var livet selv – som han var en del av. Det var hans liv, og det var en gave.

Jeg ble helt stille. Jeg var overraska. Jeg kjente til en del av hans meget smertefulle opplevelser og mange tap. En ærefrykt bredde seg i meg, en ydmykhet. Dette var ingen mann som tok lett på det som skjedde. Jeg hadde sett ham rasende. Og fortvilt. Men altså med en sterk takknemlighet for det som hadde blitt hans del av dette merkelige livet. Og jeg opplevde, som så ofte i møte med mennesker som lever på marginene, at mine egne problemer svant litt hen i møte med ham. Og samtidig: Mitt eget liv trådde tydeligere fram, ikke minst gledene. De vanlige gode tingene.

Mai måned er en måned hvor takknemlighet kan trekkes fram, kjennes på, løftes fram fra skyggene. Våren som igjen kommer, selv om det går langsomt her i Tromsø. Men også de vakre dagene som dukker opp i mai:

1. mai. Arbeiderbevegelsens dag, dagen som feirer kamper som er vunnet; en levelig lengde på arbeidsdagen, ferie, anstendig lønn, respekt for arbeidsfolk. Alt er kjempet fram, iblant med bitterhet og hat. Leser vi Rudolf Nilsens dikt, hører vi dette tydelig. Avmakten og den beinharde kampen. Klassesamfunnet. Vi glemmer det ofte i dag. Mye gjenstår ennå. Men likevel. Vi står på skuldre til folk som gikk foran.

foto
Stig Lægdene, domprost og spaltist. Foto: privat

8. mai. Frigjøringsdagen. Også her er bakteppet dystert. Nazismens herjinger i landet i fem lange år. Forakten for liv, for det som er annerledes; jøder, romfolk, homofile. Og her i nord; forakten for vanlige menneskers liv og arbeid. Det er ingen tvil om at nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms er et av de største traumene vårt land har opplevd. Friheten kom ikke av seg selv. Noen måtte bære umåtelig tunge bører. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine», sier Mesteren. Det stemmer nok. Også her høster vi der andre sådde.

17.mai. Dagen for grunnlov, for begynnelsen på rettsstat og demokrati. På selvstendighet, på en egen nasjon. På at vi i dette smale lange landet med så mye kyst, landet mot nord, som «norðrvegr» betyr, kan bestemme selv. Og at stein på stein ble lagt så det ble et reelt demokrati. Igjen harde kamper, utført av slekter før oss, av andre.  Felles for det hele, at noe ble oss gitt, en gave. Felles at det hele tiden må kjempes videre for å opprettholdes.

Hva betyr det egentlig å være takknemlig? Det må bety at noen andre eller noe annet har frambrakt noe i mitt liv som jeg kjenner godhet for, som jeg er glad i. Det innebærer at noe rekkes meg, gis meg. Noe godt blir meg til del, som jeg ikke har skapt selv. Slik sett forholder den som er takknemlig seg til noe utenfor en selv, til noe som er gitt. Den takknemlige erkjenner en avhengighet og tilhørighet; jeg henger sammen med noen andre og noe annet.

Det er umulig å tvinge seg selv eller andre til å være takknemlige. Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange ikke er takknemlige, livet har vært for krevende. Det er for mye ondt i bagasjen. Det er for mye smerte. Men mange av oss kan likevel kjenne strimer av takknemlighet, også når livet er umulig å hanskes med. Det er likevel noe som er meg gitt.

Min venn er død nå. Andre har flytta inn i leiligheten. Et liv er over. Men ikke et mislykket liv, la oss være varsomme med å sette oss til doms over andres liv. Vi ser ikke alt, vi kjenner ikke menneskets dybder, vi vet ikke hva et menneske fikk til del, hva som ble det gitt. Hva som kom i en menneskets vei. Det kan godt være at det også – til tross for alt anna – også var solskinn, ei hand som strøyk varsomt over kinnet, vennskap og det å fiske fra en bekk. Det var noe som kom utenfra, fra noe annet enn en selv, en gave.