Det er sommer og tiden er igjen inne for åpne dører, mengder av skitne barnesko i gangene, foreldre som stikker hodene inn for å sjekke om det går bra at treåringen deres er inne på soverommet til vår fireåring og huserer med lekekjøkkenet, mens de andre barna er ute og samler usaklige mengder sand inni klærne sine (iblant har jeg lurt på om de bare gjør det der for å være jævlig).

Og det er akkurat sånn det skal være, har jeg tenkt. Masse rot i alle rom som viser at her bor det folk og her er det besøk og rom for små rotekopper i alle aldre. Jeg har tenkt at det var gjengs å henslengt plassere både alt man har hentet fra postkassa, sykkelhjelmer og vinterluer (som man strengt tatt kan få bruk for også om sommeren), og kanskje en halvfull kaffekopp i skohylla i gangen. At det var innafor å glemme, eller å utsette som jeg liker å kalle det, å rydde det bort.

Det var før jeg kom inn i mine barns venners hus.

Midt på dagen – et strøkent hjem. Ikke et sandkorn på golvet. Ikke et fingermerke på baderomsspeilene. Ingen sko man snubler over på vei inn. Duft av havbris fra badet. Ikke engang en kopp eller et fat på kjøkkenbenken.

Jeg ble nesten redd. Barndomsminner om våte sokker på golvet, å få beskjed fra venners foreldre om at man lager fotmerker på parketten, krøp oppover ryggraden og snek seg inn i hjernehinna.

Jeg kommer fra et møblert hjem med mange minner hengende på veggen i stua som er malt gul og rød. Det er hakk i golvene, det hender at kranene drypper. Det var der vi samlet oss etter skolen for å eksperimentere med å lage klassikere som makrell i tomat-vafler og kake lagd av hundesjokolade. Vi fikk lov til å grise, rote og snuble, selv om vi noen ganger glemte, enn si utsette, å rydde etter oss.

Mamma hadde en egen egenskap til å rydde så godt at vi aldri fant tingene igjen. Støvsugeren durte morgen og kveld, og vegger og tak ble vasket til jul. Ryddig, men ikke skummelt ryddig. Rent, med noen flekker her og der. Slik det gjerne er når man prioriterer å lese en god bok når barna endelig er ute av huset, i stedet for å ha hendene nedi vaskebøtta.

Jeg sto der i dette innmari rene hjemmet og tenkte: Hvordan får de det til? Hva er de lagd av? Er det jeg som er helt ute, en defekt utgave av en voksen? Det er iallfall ikke dem.

– Kanskje jeg kan komme og se hvordan dere har det? spurte eieren av denne glinsende stua.

– Ja, kom! sa jeg og tok henne med til oss, til dels stolt over de mange rare løsningene vi har funnet på, en vegg med skogtapet i stua, en slags benkeløsning bak sofaen, en tre meter høy selvlagd bokhylle hengende på veggen uten stige.

– Men jeg må advare deg, det er litt rotete, la jeg til.

Jeg hadde ikke trengt å legge trykket på «litt» som jeg gjorde. For en del hadde skjedd siden jeg gikk ut døra for en halvtime siden. Inne på soverommet hadde noen, mest sannsynlig vår fire år gamle datter, revet ut klær fra truseskuffen min og antakeligvis danset rundt i det som et slags truseregn. Hvem vet. Men det så ikke presentabelt ut.

På neste rom hadde noen vært og hoppet i sengen og fektet med tomme plastflasker, vil jeg av erfaring tro, som nå lå viklet inn i resten av rotet.

Og for å toppe stemninga ytterligere hadde et eller annet barn vært og levert fra seg en liten kabel på do, og spedd på med en lukt som lå som ei tykk, nedtrykkende tåke over hele underetasjen.

– Det er ikke sånn det bruker å se ut her altså, stotret jeg fram mens jeg forsøkte å rydde vekk det verste av situasjonen, uten å helt vite om man kunne sminke denne grisen.

Jeg tror ikke hun trodde på meg. For på badet sto døra til roteboden åpen, og den ser faktisk ut som at det bor noen hos oss som har gitt opp viljen til å leve. Jeg løp mot døra og slamret den igjen med et overanstrengt «her er alt i orden»-smil, men det var altfor sent. Hun hadde sett det. For første gang i livet kjente jeg på en slags roteskam, at jeg var en skitten, liten gårdsdreng som satt ved kongens bord og smattet.

Det er ikke det at jeg er en rotekopp. Et rotehode, ja, men ikke en rotekopp. Jeg bruker å finne det jeg leter etter, med mindre noe er helt borte – da finner jeg det ikke. Jeg liker å ha det ryddig rundt meg, sånn dypest nedi der i sjela. Kveldsroen senker seg ikke før oppvasken er unnagjort og lekene ligger i kurvene sine. Hver kveld går jeg over alle rom og rydder på plass alt som ikke hører hjemme der, slik at vi kan rote til med blanke ark neste dag. Hvis jeg ikke er for sliten. Eller har kveldsvakt. Eller bare ikke gidder. Eller føler for å utsette.

Når vi skal ha planlagt besøk, bruker jeg å rydde litt ekstra, vaske do og støvsuge trappa. Mannen min er på den andre skalaen der. Han er mer hverdagsrotete enn meg, men hvis noen skal komme på besøk ønsker han helst at det skal se ut som at ingen bor hos oss. Han river fram hele sofaen for å støvsuge, som om gjestene skal krype under der. Han rydder inni skapene, og kan til og med finne på å vaske brødristeren. Han om dét.

Men nå som sommeren er her, og dørene står åpne, er det ingen steder å skjule rotet lenger. Det ligger der som et slags bevis på vårt liv og vår tidsbruk, våre styrker og mangler. Og det syns jeg ikke vi skal skamme oss over.

Vi utsetter jo bare. Høsten kommer tidsnok.