I dag er det «verdensdagen for selvmordsforebygging». Mange har nok fått det med seg allerede, for flere dager siden. Leserbrevspaltene i aviser landet rundt har allerede publisert en rekke kronikker og kommentarer om temaet gjennom uka. Jeg husker ikke når det ble en dag, sånn i offentligheten, en dag folk begynte å bli bevisst at faktisk eksisterte, men dagen har altså eksistert i snart 20 år. Til neste år er det jubileum.

Jeg pleier dessuten å blande denne dagen med «verdensdagen for psykisk helse», som for sikkerhets skyld er lagt til 10. oktober, og jeg husker aldri rekkefølgen på de to. Den siste har 30-årsjubileum i år.

Jeg husker heller ikke når jeg selv skrev om en av disse dagene første gang, men det er en god stund, og et tosifret antall kommentarer, siden. For å unngå å gjenta seg selv, prøver man derfor hver gang å finne en ny vinkling, en ny inngang til temaet, men når jeg nå sitter og leser meg opp på ferske tall og statistikker, kjenner jeg bare motløshet og apati. For det skjer jo ingenting.

Tall som allerede er gjentatt er de relativt ferske statistikkene fra fjoråret. 658 personer valgte å ta sitt eget liv i Norge i 2021. 482 menn. 174 kvinner. Teoriene på hvorfor kjønnsforskjellen er så stor (75 mot 25 prosent) er det mange og sprikende svar på. Personlig er jeg ikke så opptatt av akkurat dette aspektet, da jeg tenker det er noe forskere og fagfolk må prøve å finne ut av.

Jeg bestemte meg på et tidspunkt for å være ærlig på hvorfor jeg har engasjert meg litt over snittet i dette temaet, og det var altså selvmord i nær familie, for over 30 år siden, som utløste det. I dag er selvmordstallene litt lavere (målt i antall per 100.000 innbyggere i landet) enn de var i 1990, da det veltet om på livene til vår lille familie, men likevel er de høyere enn på 1950- og 60-tallet.

Derfor virker det som lite, altfor lite, har skjedd, og jeg kjenner således at det sniker seg inn tvil på om det har noe å si, hele markeringen. Om de er noe poeng å skrive om dette. I år som i fjor ledsages dagen av et motto. I år er det «Å skape håp gjennom handling», ei rekke med ord som selvsagt er umulig å være uenig i, akkurat som når tungt statsstøttede festivaler proklamerer tema for årets festival. Det er gjerne «rytme for alle», «dans er bra» eller «farger».

Tanken er selvsagt god, og dette er virkelig ikke et forsøk på å gjøre narr av verken mottoene eller markeringen. Det er bare at jeg blir så matt og nedstemt av det bakenforliggende alvoret, og at selvmordstallene ikke går nevneverdig ned. For det er ikke tall. Hvert eneste forbanna tall her har nemlig en egen, unik og bedrøvelig historie.

Det er enkeltmennesker. Enkeltmennesker med få eller mange pårørende. Med kjærester, ektefeller, søsken, venninner, venner, kolleger, foreldre, besteforeldre, klassekamerater, eller noen du bare er vant til å treffe sporadisk og setter pris på at er der. På slagmarken bak dem ligger det lag på lag med utallige skjebner, hvor masse beinhard kamp – bokstavelig talt for livet – fra både dem som har dødd og dem som ble igjen.

Slitne ansikter, frynsete nerver og herjede kropper. Sønderknuste familier. Sorg, sinne, avmakt, utmattelse, elver av tårer og millioner av spørsmål som aldri vil bli besvart, fordi de døde sammen med enkeltmenneskene. Knuste drømmer som det aldri ble fullført.

Festene, feriene, konsertene, fotballkampene, turene, TV-serie-bingingene, måltidene, vinflaskene, lytte- og leseopplevelsene, latterkulene, klemmene, kyssene og elskov det aldri ble noe av. For ikke å glemme alle de deilige, dølle og vanlige hverdagene med tidsklemmeproblematikk, flekker på duken, krangling om uvesentligheter, mislykkede middager og kjipt vær.

Og når jeg skriver slagmark, mener jeg slagmark. For det er jo nettopp en slagmark når flere titusener mennesker har valgt å ta sine liv her i landet siden andre verdenskrig, en krig som her til lands krevde litt over 10.000 liv, færre enn antall enkeltmennesker som har valgt å avslutte livene sine i Norge bare etter millenniumsskiftet.

Noen av dem døde helt uten forvarsel. Andre var plagede folk som sleit lenge før ønsket om å slippe å leve tok overhånd. Noen hadde prøvd flere ganger før. De kom fra alle samfunnslag. Fra hele landet. Som døden selv, rammer også selvmordene vidt.

Jeg kunne skrevet side opp og ned om nedbygging av psykiatriske institusjoner, hvor vanskelig det fortsatt er å få kjapt, psykiatrisk lavterskeltilbud her i landet, og at den politiske diskusjonen rundt tematikken nesten alltid reduseres til en rørete debatt mellom blokkene om hvorvidt man er man er for eller mot fritt behandlingsvalg og hva som er best av offentlig versus privat helsetjeneste.

Vi har gått fra å ha en «den gylne regel», der målsettingen har vært en økt satsing på psykisk helse i forhold til somatisk, som ikke virket – og til å fjerne den samme (åpenbart ikke spesielt) gylne regelen, som vår nåværende helseminister gjorde. Jeg vet ikke hva jeg synes er verst.

Samme at det svulstig blir snakket om en tullete og utopisk «nullvisjon for selvmord», og der hele, hele, handlingsplanen for forebygging av selvmord i 2021 ble finansiert med 20 millioner kroner, som vel er samme sum et par økonomisk vaklevorne bakeri i privat sektor sørpå kommer til å få i strømstøtte fra den samme giveren. Der det er politisk vilje, er det også nok penger. Og da kommer de kjapt.

Så, skal vi fortsette å prate og skrive om dette? Ja, det skal vi. Ikke fordi det nødvendigvis berger liv, selv om den naive delen av hjernen min febrilsk ønsker og håper det. Men jeg har tenkt å fortsette med det uansett, om ikke annet så bare for å gjøre det lettere for, kanskje, noen få av dem som sliter med de tunge tankene, noen av de pårørende og noen av de utrolig mange som bare synes hele denne tragiske smørja er helt ufattelig vanskelig å deale med.

Det er dem vi skylder å holde denne offentlige samtalen i gang for. Og derfor trenger vi denne dagen, som en årlig påminnelse om et gigantisk problem som angår oss alle, så lenge vi er enige om at vi er en del av et fellesskap.

Ha ei så bra helg som dere kan. Og vær snille med hverandre.