For andre gang har den konservative studentforeningen FAKS valgt å ha arrangementer på Universitetet i Tromsø med foredragsholdere som står for sterkt fiendtlige holdninger mot transpersoner spesielt, og skeive generelt.

Ved det forrige arrangementet var Truls Olufsen Mehus invitert. Møtet har vi tidligere beskrevet i et leserinnlegg i etterkant av arrangementet.

Nå er en enda mer ytterliggående representant for transfiendtlige holdninger invitert, Gabriele Kuby, en tysk debattant. I et intervju med en østerriksk TV-kanal med en profil som minner om document.no, AUF1, presenterer hun noe av det hun er opptatt av. Hun mener at det hun kaller «gender-ideologien» ødelegger samfunnet.

Hun mener at den mest ekstreme relativisme, som er særlig skadelig, består i påstandene om at kjønn er relativt, og at kjønn kan endres. Hun trekker fram filosofen Judith Butler som representant for denne «ekstreme ideologien», og mener Butler har en djevelsk agenda som undergraver hele vår kultur – og legger vekt på å fortelle at Butler både er lesbisk og jødisk.

Kubys siste bok heter «Propaganda», og handler om at vår kultur på grunn av blant annet «gender-ideologien» er blitt svekket, og at vi derfor har latt oss lure av propagandaen om covid-epidemien og nødvendigheten av vaksine.

Hun mener for øvrig også at høykultur bare finnes i kulturer med monogami (selvsagt kun heterofil monogami) og jomfruelighet (altså ikke sex før ekteskapet). Mye av dette ble også sagt i foredraget på UiT, hvor det meste som hun mener er galt i verden, som alenemødre, prevensjon, barneporno, regnbuefamilier og transpersoner er resultat av den seksuelle revolusjonen. I tillegg til homoseksuell propaganda, som har endret selve definisjonen av hva det betyr å være menneske.

Høres dette absurd ut? Kuby står for ekstreme synspunkter, som i en norsk kontekst er på grensen til å fremstå som ufarlige, nettopp fordi de er så ekstreme og preget av ulike typer konspirasjonsteorier. Samtidig er det særlig en gruppe mennesker hun trekker fram, gjør til skyteskive, og syndebukk for alt hun ser som problematisk i vår samtid, nemlig skeive personer generelt, og transpersoner spesielt.

Da FAKS hadde sitt forrige arrangement, skreiv vi følgende i innlegget vårt: UiT Norges arktiske universitet har i underkant av 19000 studenter og ansatte. Statistisk sett er opp mot 500 av disse innenfor transspekteret. Det er mennesker som denne uken har fått indikert at de er psykisk syke – og det fra et auditorium på sitt eget studiested og arbeidsplass.

Nå skjer det igjen, at studenter og ansatte som er innenfor transspekteret, ja, alle skeive studenter og ansatte, blir utsatt for ekstreme påstander om å representere en trussel mot samfunnet og gjort til skyteskive for en såkalt «samfunnskritikk».

Transpersoner er en utsatt gruppe. Den siste levekårsundersøkelsen blant skeive viser en dyster statistikk. Transpersoner skårer betraktelig lavere enn andre grupper når det gjelder arbeidsevne, psykisk helse, å ha tenkt på eller forsøkt selvmord, ensomhet og lav tilfredshet med livet. 1 av 4 transpersoner sier at de har blitt utsatt for trusler om vold og om lag 1 av 3 i denne undersøkelsen har opplevd seksuelle overgrep.

Vi er klar over at spørsmål om hva som skal tillates innenfor ytringsfrihet og akademisk frihet er kompliserte. Vi mener likevel at linja FAKS har lagt seg på når det gjelder foredragsholdere bør reise en debatt hos ledelsen ved UiT. Vi har to spørsmål til ledelsen ved UiT som vi ønsker svar på.

1. Finnes det noen grenser for hva UiT synes er greit å ha av arrangementer i sine lokaler, også om de arrangeres av en studentforening?

Hvis noen ville holde foredrag med direkte angrep på eksistensberettigelsen til for eksempel kvinner, melaninrike, muslimer, samer eller personer med nedsatt funksjonsevne, ville vi anta at det går en grense et sted. Ville UiT synes det var uproblematisk om man for eksempel startet en nynazistisk studentorganisasjon, og arrangerte møter med nazistisk budskap?

2. Hvis UiT mener at for eksempel dette arrangementet med Gabriele Kuby er noe man ønsker å gi rom for, begrunnet i for eksempel akademisk frihet, ytringsfrihet o.l., har det på noen måter blitt drøftet hvordan UiT som institusjon skal forholde seg til omkostningen og belastningen dette utgjør for sine skeive studenter og ansatte?

Hva gjør UiT for å bøte på skadene og vise skeive studenter at de er velkomne som studenter? Styrker de for eksempel Studentrådgivinga, med ekstra ressurser og kompetanse på å være skeiv student? Inviterer de til et møte for å snakke om disse erfaringene? Viser de på andre måter at de forstår at det koster mye for en allerede utsatt gruppe at arrangement som stiller spørsmål ved deres eksistensberettigelse arrangeres på deres studiested og arbeidsplass?

Er UiT et trygt sted for skeive studenter og ansatte?

Mari-Mette Graff, Anne Hansson og Hanne Stenvaag