Trond Halvar Bendiktsen er ikke mer. Det er fortsatt ubegripelig å ta inn over seg at vår kjære, gode, rare, kloke, dyktige, vriene, knallharde og silkemyke venn og kollega heretter skal omtales i fortid.

Med Trond sin brå bortgang har kona Cecilie og sønnen Halvar mistet den umistelige. Avisa Nye Troms fikk ikke beholde en avholdt og faglig knallsterk sjefredaktør, Presse-Norge er blitt fattigere, og vi er mange som nå må trøste oss med minnene om en omtenksom, fargerik, krevende og givende venn.

For oss alle er det en gigant som har falt.

Som den «aviskrigeren» han var i mange år av sitt altfor korte liv, falt han så å si på post – på jobb i Nye Troms da akutt sykdom ramma, og livet til Trond ikke kunne reddes.

Vårt vennskap startet mange, mange år tidligere.

Det var ei deilig tid. Det var det glade nittitall. Vi var unge, vi var single, vi var kolleger og perlevenner og vi laga avis. Et par år tidligere var Folkebladet blitt kjøpt opp av nye eiere, en stødig gjeng bladfolk var samla under ledelse av Rolf A. Erstad. Til å lede redaksjonen, hyra «han Erstad» vår Bendiktsen fra Bladet Tromsø. Det var sånn vi ofte titulerte han, fordi vi hadde flere ved fornavn Trond på bladet.

Trond sitt faglige grunnfjell var nyhetsjournalistikk. Han lærte oss at nyheter var basisen i ei god lokalavis. Paret med teknisk interesse og -kompetanse, nøyaktighet og lederevner, var han ei drivkraft og pioner i utviklinga av Folkebladet til ei moderne dagsavis. Han klarte kunststykket å legge til rette både teknisk og strukturelt for en mer effektiv sideproduksjon med fokus på journalistikk, der Folkebladet på mange vis gikk opp løypa for bransjen. Det var mange som så til Folkebladet. Naturligvis ble han både desksjef og nyhetsredaktør, og stedfortredende redaktør, i lokalavisa på Finnsnes.

Å lage avis kan være krevende og stressende i perioder. Trond hadde evnen til å både hale og dytte for å få jobben utført. Når han trampet gjennom redaksjonslokalet med sine ruvende 193 centimeter (og 0,12 tonn mammagutt, som han selv sa i sine velmaktsdager) og taktfast klappa takta til mantraet «jobbe, jobbe, jobbe», var det lite rom for tørrprat og diskusjon. Det var bare å «hive seg på tastaturet». Men så kompenserte han det krevende og av og til vriene med det milde smilet og det brune «silkeblikket» sitt.

Man måtte bare bli glad i alt det sammensatte han var. Et menneske med hele følelsesspekteret på plass. Tøff og hard som fagmann og diskusjonspartner. Sårbar i noen av livets omskifteligheter. Og inderlig forståelsesfull når situasjonen fordret det.

Vi hadde et sånt vennskap som tillot at det kunne gå ei kule varmt. Trond sin til tider skarpe tunge og påståelighet kunne irritere stein! Så var det å «synge ut», avklare, og stable på plass nødvendige avklaringer. Og gjenta. Men uenighetene stakk aldri dypt. Vi kom oss gjennom både uenigheter og periodevise, prosaiske samboerforhold med vennskapene intakte. Vi hadde hverandre når det røyna på på jobb og når kjærlighetslivet til tider kunne være krevende.

Og når livet virkelig satte vår Trond på de største prøvelser. Som da han mistet sin meget kjære pappa Håkon brått i 1994, bare 57 år gammel. Kun fire år senere mistet han sin mamma Marie-Louise under enda mer brutale omstendigheter.

Tanken på morens siste timer lutret Trond år inn og år ut. Det er derfor godt å tenke på at han fikk oppklart drapsgåta som hadde naget ham i 20 år før han selv måtte gå ut av tida. Drapsmannen ble omsider tatt etter utrettelig innsats fra en politimann i Salangen som Trond aldri slutta å uttrykke sin store beundring og takknemlighet overfor.

Fagmannen Trond vil bli husket av mange. Evnene til å effektivisere ved hjelp av programmering, førte «Big Mac» over i mer utviklingsorienterte jobber, både regionalt og nasjonalt. Han startet etter hvert sitt eget selskap, og bygde et nettverk av kunder over hele landet. De fleste kundene var innen mediene, men også andre bransjer nøt godt av hans mange talenter. Firmaet driftet han helt til det siste.

For oss venner er det likevel først og fremst kameraten Trond vi alltid vil huske.

Det blir et voldsomt drønn når en gigant faller.

Etterpå blir det helt stille …

Vi takker for alle gode minner og lyser fred over Trond sitt fargerike minne. Men også fryd.

Mest fryd.

Anne-May, Marina og Per-Kristian – venner og tidligere kolleger av Trond