Tone Wilhelmsen Trøen går i rette med mitt innlegg om Høyres privatiseringsreform «fritt behandlingsvalg». Men ikke med et eneste ord klarer hun å tilbakevise min kritikk. Tvert imot – hun fortsetter med bortforklaringer og tvilsomme påstander.

Wilhelmsen Trøen innrømmer at det var AP som innførte valgfrihet i helsetjenestene gjennom ordningen «fritt sykehusvalg» fra 2001. Men så hevder hun at det er et stort problem at helseforetakene avgjør hvilke private og ideelle behandlere som skal inngå i tilbudet til pasientene, på linje med det offentlige tilbudet. Det er et oppsiktsvekkende utsagn fra lederen av Stortingets helsekomité.

De offentlige helseforetakene representerer den fremste helsekompetansen i landet. Her finner vi både de store universitetssykehusene som gir pasientbehandling i verdensklasse og gode lokalsykehus hvor pasientene opplever trygg og god behandling – nær der man bor. Helseforetakene inngår samarbeidsavtaler med de beste ideelle og private kommersielle aktørene over hele landet, og samarbeider også med den kommunale helsetjenesten.

Hvis ikke helseforetakene skulle få oppdraget med å vurdere og kvalitetssikre aktørene som skal inngå i det offentlige helsetilbudet, hvem skal da gjøre det? Tone Wilhelmsen Trøen foretrekker tydeligvis at for eksempel store kommersielle helsekonsern, eid av internasjonale investeringsfond, skal få bestemme. Det er nemlig dette Høyres utgave av «fritt behandlingsvalg» åpner for.

De HELFO-godkjente aktørene i ordningen er ikke underlagt noen krav fra helsemyndighetene, verken om prioriteringer av pasientgrupper eller med hensyn til økonomiske rammer for virksomheten. De kan etablere behandlingstilbud der de selv ønsker, for eksempel til de mest «lønnsomme» pasientene i sentrale strøk. De er heller ikke pålagt å samarbeide med andre aktører, verken med offentlige sykehus eller kommuner.

Dette står i skarp kontrast til hva som er tilfelle for helseforetakene. Det er Helse- og omsorgsdepartementet som gir føringer for den offentlige spesialisthelsetjenesten, basert på helsepolitiske vedtak i Stortinget. Det skal sikre rettferdig fordeling av ressurser mellom pasientgrupper, regioner og landsdeler.

Det er en mystisk gåte hvorfor Tone Wilhelmsen Trøen tåkelegger det faktum at både storting og regjering enkelt kan legge inn konkrete, spesifikke bestillinger i pasientbehandlingen. I de årlige helsebudsjettene kan man øremerke penger til utvalgte pasientgrupper, spesielle medikamenter eller bestemte behandlingsmetoder.

Våre folkevalgte har alle muligheter til å sørge for et stadig større mangfold i pasientbehandlingen ved norske sykehus, hvis man ønsker. Derfor er det uforståelig at Høyre forventer at private aktører som står helt på utsiden av det øvrige helsevesen, skal levere på dette punktet. Det er rett og slett et hasardiøst sjansespill.

Tone Wilhelmsen Trøen gjentar den usanne påstanden at dersom Høyres utgave av «fritt behandlingsvalg» fases ut, mister norske pasienter valgfriheten i behandlingen. Det er tull og tøys fra ende til annen.

Norske sykehus behandler over 2 millioner pasienter årlig. Det omfatter både offentlige sykehus og samarbeidende ideelle og private aktører. Mens disse pasientene kan velge mellom bortimot et tusentall større og mindre behandlingssteder over hele landet, er det kun cirka femti/seksti HELFO-godkjente aktører inne i Høyres ordning «fritt behandlingsvalg». Så å si alle disse er etablert i det sentrale østlandsområdet, hvor også de fleste pasientene kommer fra.

Høyre påstår at deres privatiseringsreform er et håndslag til ruspasienter og folk med psykiske lidelser. Men faktum er at over 90 prosent av pasientene i ordningen er behandlet for somatiske sykdommer, og slett ikke for rus eller psykiske problemer. Til alt overmål er det de offentlige sykehusene som må betale for dette eksperimentet.

Høyres utgave av «fritt behandlingsvalg» svarer overhodet ikke på de virkelig store utfordringene i fremtidens helsetjeneste, med sterkt økende behov for helsepersonell både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Vi vet at vi kommer til å få knapphet av fagfolk i helsesektoren, kanskje særlig i kommunehelsetjenesten. Derfor er det direkte nedslående at Høyre i en krevende tid for norsk helsevesen velger å bedrive en form for helsepolitisk risikosport «fritt behandlingsvalg» unektelig er.