Lakseoppdretterne, som representeres av Sjømat Norge, hevder at det ikke er noe leie av produksjonsareal (fjorder og sund) av betydning i lakseoppdrett. «Lånet» skjer bare i en kort periode og det er derfor ikke grunnlag for å kreve leie eller grunnrente, hevder de. Konsesjoner for produksjon av laks på land er gratis, mens konsesjoner i sjø er høyt verdsatt på børsen. Når det er svært få som ønsker å benytte seg av ordningen med gratis konsesjoner på land, er vel det for alle praktiske formål bevis for at lokaliteter i fjorder og sund er verdifulle?
Å påstå at det bare dreier seg om et kortsiktig «lån», virker absurd all den stund oppholdet i sjøen er en helt nødvendig forutsetning for at laksen skal komme opp i salgbar størrelse. Ifølge offentlig statistikk er 96 prosent av lakseungene, smolten, mindre enn 250 gram når den settes i sjøen. Den samme statistikken viser også at slaktevekta i gjennomsnitt er fem kilo! Slakteverdien av smolt er tilnærmet null, mens voksen laks altså gir superprofitt til oppdretterne.
Andre hevder at mange små, lokaleide oppdrettere rammes urimelig hardt av grunnrente. Dette er oppdrettere som er godt integrert i lokalsamfunnene. I høringsforslaget er det foreslått en terskel på inntil 67 millioner kroner før ekstraskatten slår inn. Det finnes eksempler på oppdrettere med fire ansatte som i fjor hadde overskudd på 79 millioner kroner før skatt. Ved et slikt resultat, beregnes ekstraskatten av de overskytende 12 millioner.
Er så 67 millioner kroner en rimelig terskel? For lakseoppdretterne er det tydeligvis ikke det. I fjor var beløpet like stort som årsinntektene til 155 medianfamilier. Median vil si at det var like mange familier i Norge som hadde under 431 tusen som over 431 tusen kroner i inntekt.
Også for meg er selvsagt 67 millioner kroner mye penger. Jeg er leder for et konsern med etter hvert over hundre medarbeidere. Beløpet er nokså likt det vi i år vil betale i lønninger. Av alle Norges nesten 400 tusen bedrifter er det knapt én prosent som oppnår et overskudd over 67 millioner kroner. Vår bedrift er altså i selskap med nittini prosent av alle norske bedrifter. Merkelig nok investerer vi for millionbeløp hvert år. Vi truer heller ikke med permitteringer, selv om tilgangen på torsk reduseres med en femtepart neste år og det helt sikkert vil bli et svært krevende år.
De mindre, lokale oppdretterne, så vel som de store, har derfor fortsatt stort rom for å bidra til aktivitet i lokalsamfunnene sine. Det bør en vel kunne forvente? Det er vanskelig å se for seg at det vil være næringer i Norge som er mer lønnsomme enn lakseoppdrett.