«Det er viktig å få fram i samtalene at man ikke kan klandre et helt folkeslag for de grusomme handlingene som skjer i Ukraina. Det er regimer og enkeltpersoner som gjør klanderverdige handlinger, man kan ikke ta et helt folkeslag i den argumentasjonsrekka», sier skolesjefen i Tromsø, Geir Olsen, til iTromsø onsdag.

Budskapet er at tromsøværinger, og særlig småbarnsforeldre, må tenke over hva vi sier; til hverandre, til barna og i barnas påhør. Det er et viktig budskap.

Ja, begrepet folkeslag er det særdeles viktig å holde seg godt unna i denne sammenheng. Man er selvsagt ikke automatisk medskyldig i Putins angrepskrig, bare fordi man er russer. Det ville uansett være en pussig og selvmotsigende konstruksjon, all den tid russere, hviterussere og ukrainere er samme folkeslag, et broderfolk. Det er jo dette som legger et ekstra lag av tragedie over denne krigen.

I Tromsø bor det i dag 600 russere, og byen og regionen har en lang historie med tette relasjoner til Russland, særlig gjennom pomorhandelen. Det ble til og med snakket et eget blandingsspråk av nordnorsk og russisk i flere bygder langs kysten som følge av den utstrakte handelen. Så det er, på alle måter, et nabofolk vi her snakker om.

Samtidig kommer vi ikke unna at en statsleder, demokrat, autokrat eller despot, ikke kan sitte lenger enn befolkningen tolererer det. Det er blant annet den russiske historien et blodig eksempel på. Det er et enormt krav å stille til den jevne russer at de skal gå ut mot Putin, med de konsekvenser det medfører. Putin har fengslet, og til og med drept, opposisjonelle politikere, aktivister og journalister.

Samtidig er konsekvensene av å tie stille tilsvarende forferdelig for den jevne ukrainer. Det viser iTromsøs intervjuer med ukrainere som deltok på onsdagens fredsmarkering på UiT. Larissa Ovesen var en av dem. Hun har bodd i Russland i 10 år og 25 år i Tromsø. Nå opplever hun at venner, slekt og egen bedrift blir ofre for bomberegnet i Ukraina.

Hun er ikke enig i at det russiske folk ikke har skyld. «Dette er som Tyskland på 30-tallet. Krigen blir til av stillhet», sier hun. Også dette er et viktig moment, og ikke noe som bør skyves under teppet, i behovet for å sette ansvaret for angrepet hos Putin og hans krets. Er båndet så sterkt at det tåler at vi stiller krav? Det var nettopp krig, første verdenskrig og den russiske revolusjon, som til slutt satte en stopper for pomorhandelen.

Å kutte av bånd til «vanlige russere», som nå skjer i raskt tempo i næringsliv, kulturliv og offentlige institusjoner, er et kraftfullt signal og symbolhandling. Det innebærer, uansett hva man måtte ha som intensjon, og hvordan det begrunnes, også å ansvarliggjøre den jevne russer. At harde sanksjoner har effekt, finnes det flere eksempler på i historien. Sovjet er det mest nærliggende. Det var til slutt den elendige økonomien som gjorde kål på unionen.

Samtidig er denne type boikott langt på vei å stenge av folk-til-folk-nivået. Slik stiller man seg i en posisjon der en ikke når fram til russere med et norsk, og nordnorsk, virkelighetsbilde av det som skjer. Er det dette som er det mest effektive?

Krigen blir også til av sensur og propaganda. Spørreundersøkelser gjort i Russland – og her skal man absolutt ha i mente at undersøkelsen er utført av den russiske staten, med all risiko det innebærer for forvrenging av virkeligheten, sier at tre av fire russere støtter Putin og hans «frigjøring» og «redningsoperasjon» av russiske innbyggere i Ukraina. Russiske medier får ikke lov til å vise bilder av ødeleggelse og lidelse i Ukraina, og de får ikke lov til å omtale krigen som annet enn en «spesialoperasjon».

Hvor mange av russerne som strengt tatt forstår hva som foregår, og som likevel støtter Putin, hans nasjonalisme og forvrengte historieskrivning, og hvor mange som er manipulert, er ikke godt å vite. Russlands fremste, og fengslede opposisjonsleder Aleksej Navalnyj, gikk onsdag ut på Twitter og anmodet det russiske folk om å ta til gatene, fylle fengslene og fylle regimets svartemarjer, til begeret renner over.

Han tar også opp hvor mye det er han forlanger: «Det sies at den som ikke kan stille opp på en demonstrasjon og ikke risikerer å bli arrestert for det, ikke kan anmode folk om å gjøre det. Jeg er allerede i fengsel, så jeg tror jeg kan», skriver han. Videre ber han russere i utlandet om å demonstrere foran sin russiske ambassade.

Kan tromsøværinger stille slike krav til sine russiske naboer? Hva skal tromsøværinger gjøre? Hvordan balanserer man det å ikke umyndiggjøre et lands folk, ved ikke å stille noen krav – uten å trekke krigen ned til det personlige, til mobbing, og risikere å dra alle russere over én kam?

Et alternativ er å holde fast i de nasjonale sanksjonene, og samtidig i relasjonene vi har til våre russiske naboer på bakkeplan. Å benytte anledningene til å røske tak i sløret Putin har trukket ned over russeres øyne, med sensur og omfattende propaganda, i det daglige.

Tromsøværinger er i kontakt med russiske innbyggere på mange arenaer, og det er med russiske fiskere, kulturarbeidere eller forskere. Den kontakten kan brukes til å vise bildene av hva som skjer i Ukraina. Russiske ungdommer i uniform, som etter eget utsagn ble lurt med i krigen, og som sitter forkullet igjen i sønderskutte kjøretøy.

Det vil være en ubehagelig og vanskelig øvelse. Mye vanskeligere enn å avlyse en forestilling med russiske studenter eller trubadurer.