Kommunen spekulerer nå stort i bolig. Det kjøpes store eiendommer sentralt på Tromsøya, som skal utvikles og selges. Kommunen er nå blitt helt avhengig av høye boligpriser for å gå i overskudd. Det er nå betimelig å spørre om denne utviklingen har gått for langt.

Ordfører Wilhelmsen og kommunedirektør Johnsen har nå investert opp mot 1 milliard i eiendom som er ment å gi fremtidige utbytter i 100-millionersklassen fra det kommunale selskapet Arnestedet eiendom AS. Disse millionene skal melkes fra vanlige folk som tar opp store lån for å komme seg inn på boligmarkedet og skal gå til å drive skoler og sykehjem.

I 2012 ble det kommunale selskapet Tromsø Industribygg omdannet til Arnestedet eiendom AS og selskapet fikk overført grunneiendommer til en verdi av 117 millioner. Eiendommene er regulert på nytt og klargjort for salg. Verdiene er mangedoblet. Det gjelder Einerhagen, Storelva, tomter i Ramfjorden mm. Dette har gitt kommunen gode utbytter som kan gå rett inn i drift av kommunen.

Øyvind Hilmarsen, spaltist Foto: ERLEND KJERNLI

De siste årene har eiendomsutvikler og ordfører Wilhelmsen, sammen med tidligere eiendomsutvikler, nå kommunedirektør Johnsen, vært «på kjøper’n». Den tidligere lærerskolen på Mellomveien er kjøpt for 167 millioner kroner, Sydspissen permsenter for over 110 millioner, Åsgårdmarka for 456 millioner. Og nå snuser tospannet på Tromsø Maritime skole som Troms og Finnmark fylkeskommune ønsker å selge i markedet. Det offentlige på flere nivåer ser seg nødt til å bli eiendomsspekulant for å få sine budsjetter til å gå opp.

Det er tydeligvis slutt på den tiden da fylkeskommunen, med tidligere fylkesrådsledere Pia Svendsgaard og Line Fusdahl i spissen, ga bort eiendommer på Dramsveien til Studentsamskipnaden for å bygge rimelige studentboliger. Før det ga kommunen tomt til eksempelvis Mortensnes studentboliger. Kommunen og fylket tok den gang samfunnsansvar og sørget for at universitetet fikk realisert boliger til studenten på en rimelig måte. Disse tomtene kunne vært solgt i det private markedet til mangedoblede priser.

Det er kommunen som gjennom sin arealpolitikk legger rammene for utvikling og verdi av all eiendom i Tromsø. Det gjelder også kommunens egne eiendommer, næringseiendommer og ned til hver enkelt boligtomt.

Det er uten tvil den aller viktigste saken kommunestyret behandler. Arealpolitikken rulleres vanligvis hvert fjerde år i kommuneplanens arealdel. Nytt av fjoråret var at dette skjedde i kommuneplanens samfunnsdel. Saken vakte lite oppmerksomhet og debatt i et samfunn som i all hovedsak fokuserte på pandemiens konsekvenser. Arealstrategien ble loset gjennom pandemiens tåke uten debatt.

Arealstrategien slår fast at kommunen skal vokse innenfra og utover. Det skal ikke bygges nytt utenfor bygrensene på fastlandet og Kvaløya. Det er ikke lov å bygge boliger i pendlersonen. Det skal innføres bompenger og bygges vei for kollektivtransport og næringsliv, men ikke for vanlige folk. Politikken var i tråd med de nasjonale føringer og statsforvalterens knekter var ute og advarte kommunen mot å gjøre noe i strid med dette.

Den dramatiske konsekvensen av en slik politikk er økende eiendomspriser og dertil press på bolig- og areal til innbyggerne og næringslivet. De siste årene har befolkningsveksten stanset helt opp og folk rømmer fra kommunen da de ikke har råd til å kjøpe bolig her.

Det fremmes forslag om sosial boligbygging i Åsgårdmarka og at unge skal slippes inn på boligmarkedet gjennom utbyggingen der. Hvordan en slik subsidiering av enkelte skal foregå har ingen fortalt noe om. Det kan bli svært vanskelig å gi noen en billig bolig, mens andre ikke får. Er det loddtrekning på gang eller inntektsgrenser, som skal være kriteriet? Eller skal folk på leie med subsidierte leiepriser, men ikke slippe inn på boligmarkedet gjennom å eie boligen? Dette vet ingen svaret på.

Det er min påstand at politikerne i Tromsø nå bevisst holder boligprisene høye. Det skal tjenes stort på boligspekulasjon fra kommunens side. En kommune som nå sitter på alle sidene av forhandlingsbordet og skal melke boligkjøperne for svært store summer.

Samtidig leser vi om varaordfører Marlene Bråthen fra Senterpartiet, som har investert og spekulert stort i det sentrumsnære boligmarkedet. I tillegg er en god porsjon av kommunestyrets medlemmer boligmillionærer. Hvorfor tar ingen av de styrende politikerne tak i arealstrategien?

Mulighetene for en ny lokal arealpolitikk er fastslått i Hurdalplattformen, grunnlaget for Støres regjering. Kommunen kan nå få vokse utover bygrensene, der rimelige boliger kan bygges. Det er nær sagt det motsatte av Tromsøs strategi. Det er imidlertid ikke kommet ett eneste forslag om å endre arealstrategi i Tromsø, som kunne gitt sykepleiere og lærere mulighet til å kjøpe seg en bolig. Hvorfor ikke?

Da er det lov å spørre om hvor kommunens fremste tillitsvalgte sitt fokus ligger. På drift av en stadig større kommuneadministrasjon, på sine egne boligverdier? Eller er fokuset på å skaffe unge en rimelig bolig og gjøre Tromsø attraktiv for vanlig folk?