Cecilie Myrseth gikk i høst fra å være fiskeripolitisk talsperson til å bli helsepolitisk talsperson for arbeiderpartiet. At hun ikke ble fiskeriminister, slik mange trodde, og mange i Arbeiderpartiet lokalt hadde sterke forventninger om, falt flere på grasrota i partilaget tungt for brystet. Den interne debatten om hvorfor partiets «soleklare» statsrådskandidat fra nord ble forbigått, nådde aldri overflaten. Brannslukkingen ble tatt på kammerset av lokale partitopper.

Myrseth er utdannet psykolog. Man skulle tro at med den utdanning innen helse, har hun hatt alle forutsetninger for å ta eierskap til sitt nye ansvarsfelt med troverdighet og tydelighet – særlig i en tid der helseminister Ingvild Kjerkol ble opptatt med pandemihåndtering det første halvåret siden Støre-regjeringen tok over.

Den gang ei.

Myrseth kom med følgende programerklæring i herværende avis da det ble kjent at hun ville bli helsepolitisk talsperson, med sitt arbeid som fotsoldat i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget – ikke i regjering: «Innen psykisk helse skal vi få til et skikkelig løft. For det andre har vi også en fastlegekrise. Det vet jeg man merker også i Tromsø. Det tredje er ambulansetjenesten. Vi må ha den beredskapen vi trenger, også i Nord-Norge».

Hun påpekte også det faktum at Ap nå leder en mindretallsregjering, og hvilket spillerom og nøkkelrolle det ville gi nettopp henne på helsefeltet: «Det betyr at alle saker må loses igjennom Stortinget. Så når Ingvild Kjerkol legger fram forslag, blir det min oppgave å få de forslagene igjennom Stortinget».

Er det noen som har fått med seg Myrseths kamp for fastlegetilbudet, ambulansen eller psykisk helse? Ikke jeg heller. Hun har hatt plenty av muligheter til å vise det denne vinteren. Den har vært fylt av overskrifter om hva den pressede sykehusøkonomien i Nord-Norge fører til, og hvorfor den er presset. UNN, og flere andre helseforetak i Nord-Norge, bruker vanvittige pengesummer på å leie inn helsepersonell fra bemanningsbyråer. I februar sa direktør for Helse nord, Cecilie Daae, rett ut at de kunne dobla lønna til sine fast ansatte sykepleiere for den samme summen. Hvis ikke det er opplegg til smash for Aps helsepolitiske talsperson, til overmål fra Nord-Norge, så vet jeg ikke hva det skulle være.

Her er en annen sak som rir Nord-Norges universitetssykehus som en mare: Gamle mennesker bruker sine siste år av livet sitt på å sitte i kø i korridorene på UNN Harstad og Tromsø fordi kommunene ikke har omsorgsplasser nok til å ta imot dem. Har talspersonen for partiet som innførte samhandlingsreformen noe hun skulle sagt om utslagene av egen reform?

Den største helsepolitiske beslutningen i Tromsø, ja faktisk landsdelen, ble tatt i vinter: Plasseringen av nye Åsgård. En sak fagfolk innen rus og psykiatri har kjempet en høylytt og innbitt kamp for i to år. En sak som UNNs styremedlemmer selv har betegnet som den viktigste saken de ville være med på å fatte i hele sin styre-karriere. Et «skikkelig løft» for psykisk helse, for å sitere Myrseth selv, som nå står i fare for å bli skjøvet ut i tid på grunn av UNN og Helse Nords nevnte økonomiske situasjon.

Med seg i helse- og omsorgskomiteen fikk Myrseth opposisjonspolitiker og lokal høyretopp Erlend Svardal Bøe. Også han med ballast innen sektoren, med en periode som politisk rådgiver og statssekretær for helseminister Bent Høie på CV-en. Bøe vektla, i likhet med Myrseth, et løft for psykisk helse, i tillegg til rusbehandling.

I motsetning til Myrseth har Bøe latt høre fra seg på viktige helsefelt gjennom vinteren. Han er støtt og stadig på tråden, med saker om rusreformen og besøk på UNN med partileder Erna Solberg. Men akkurat den aller viktigste saken, nye Åsgård, lot han ligge åpen. I den saken ville han la beslutningen være opp til styret. Myrseth har hatt alle muligheter til å plukke opp hansken. De tillitsvalgte på Åsgård har imidlertid måttet ta kampen alene, uten støtte fra arbeiderbevegelsens politikertopp i nord.

Nå er det ikke slik at hvor ofte man er i mediene er noen fasit på hvor dyktig man er som politiker. Det finnes flere eksempler på politikere som figurerer i pressen på ukentlig basis, men som internt blir sett på som svak på det politiske håndverket, som handler om å få gjennomslag for saker. Frps Sylvi Listhaug er en som gjerne settes i det selskapet. Hun vant partiledervervet, men har hatt en oppsiktsvekkende lav møtefrekvens i Stortinget og i fagkomiteene, som er der politikken skapes.

Det bør også nevnes at Bøe og Myrseth har noen ganske ulike roller i parlamentet som henholdsvis opposisjons- og posisjonspolitiker. Det er Bøes jobb å påpeke og kritisere regjeringens mangler og svakheter på helsefeltet, og fremheve forskjellene fra Høyres politikk. Myrseth kunne ikke tatt den rollen overfor eget parti – i alle fall ikke med samme intensitet.

Det betyr imidlertid ikke at man i ett og alt er forpliktet til å innta rollen som partikanin – noe Myrseth nettopp ble stemplet som, etter krangelen med komiker, samfunnsviter og Ap-velger Harald Eia, etter han gjestet Aps nye podkast «partipressa». Der Myrseth og hennes podcast-kompanjonger får kritikk for billige poenger som «Høyre sutrer», og raljering blottet for substans, markerte nevnte Bøe seg som en lokalpolitiker som turte å snakke egen regjering midt imot i saker han mener er viktig for Tromsø og Nord-Norge.

Myrseth har i det hele tatt hatt uvanlig mange anledninger til å markere seg som landsdelens helsepolitiske storkanon, men anropene fra henne døde hen så snart valget var over.