Politiet har avdekket grov sjikanering, utnytting og sexisme fra kyniske tullinger i egen etat. Eller mannlige ledere, som omtalen lyder i forskningsstudiet som undersøkte hvorfor det finnes så få kvinner innen politiets operative områder.

Etter Metoo er det ikke lenger overraskende at makteliten utnytter sin posisjon for å skaffe seg sex. Men at driten avdekkes i etaten som skal håndheve alles sikkerhet, inkludert et trygt arbeidsmiljø, er så kvalmt at de mentale sikringene ryker i ekspressfart.

For innad i politiet har ledere krevd seksuelle tjenester som byttemiddel mot jobber og gode referanser. Så veletablert har den interne prostitusjonen vært at begrepet «knulletorsdag» har blitt en del av sjargongen rundt fenomenet.

Dette melder NRK, som også forteller at andelen ansatte i politiet som rapporterer om trakassering har gått ned fra 2 til 1,3 prosent. Det er på et vis positivt, men fremdeles er 200 ansatte rammet, der de groveste forholdene gjelder ledelsen i noen få politidistrikt.

Toppsjefen i politiet lover å rydde opp. Justisministeren krever det. Forhåpentligvis betyr det ikke en medarbeidersamtale, men å knuse alle råtne egg. Trampe dem ned og tørke dem bort.

Saken er ikke bare totalt uakseptabel for de utsatte medarbeiderne. Dette er folkene som skal håndtere voldtektssaker. Etterforske og vurdere overgrep og maktmisbruk. Det sier seg selv at slike saker ikke får en objektiv behandling hvis betjenten har fått jobben i bytte mot sex. Eller enda verre, betjenten er selv en notorisk overgriper.

Hvorfor har ikke de 200 politiansatte som forteller om seksuell trakassering og utnytting i forskningsstudiet, meldt svinepelsene til toppledelsen tidligere? Svaret er helt sikkert sammensatt, men beviser hvor vanskelig det er å bryte ut av et manipulativt grep. Opponere mot noen med mer makt. Til og med om du selv er politi.

Samtidig går debatten om Norge skal vedta en samtykkelov. En lov som tvinger alle til å innhente et tydelig, verbalt bifall før sex kan finne sted. For én av fire kvinner i 20-årene oppgir nemlig at de har opplevd ufrivillig sex. Voldtekter eller situasjoner der grenser ikke aksepteres. «Femten nei kan kanskje bli et ja» er en for vanlig holdning. Men nå er det ikke lenger greit å gnelle, mase og presse til seg ett ligg. I alle fall ikke hvis samtykkeloven vedtas.

Det burde være enkelt å respektere et nei. Det burde også være enkelt å følge opp studenter, veilede kolleger og ta en kaffe i pausen uten å lansere prostitusjon som en adekvat karrierestige i etaten. Men verden er ikke enkel, ikke når det er mennesker involvert.

Det er aldri offerets feil at det skjer overgrep, trakassering og utnytting. Men dessverre er faren reell for å bli utsatt for noe slikt under studier, i arbeidslivet, i politiske miljøer eller i møte med livet sjøl. Så mens vi venter på at politiet og alle andre etater rydder ordentlig, så bør alle steiner snues.

Hvordan ruste de unge best mulig mot maktmisbruk, manipulasjon og overgrep? Den første leksa er å høre etter og respektere et ja eller nei. Nummer to kan være å finslipe den retoriske tydeligheten i grensesettingen. De unge bør få øve på å sette ned foten med autoritet.

Isteden irettesettes barn for ofte: «Sånn snakker du ikke til mamma!» «Du skal ikke krangle med læreren!» Om de skal spisse sitt selvforsvar av egen integritet må de få skryt når de ytrer seg klart: «Nå er du tydelig på hva du mener. Bra!»

I dagens likes-samfunn er det enda viktigere enn før å trene på å opponere. For tydelighet er ikke alltid noe populært som genererer hjerter og likes. Det krever mot å si ifra og evnen til å stå i konfrontasjoner kan bli livbøyen i møte med maktmisbruk. Derfor kreves det bevissthet fra foreldre og skole på å løfte dette motet.

Det er forskjell på å si: «Ehh… neei…» og: «Det kan du glemme på søtten forskjellige måter, din maktkorrumperte fjott.» Det er også forskjell på: «Huff, ikke si det da» og: «Hvis du ikke umiddelbart beklager det drøye oppkoket der, drar jeg tunga di ut gjennom ræva. Sånn kan du stå til du lærer å bruke hjernen før du åpner den teite, frekke kjeften din igjen.» Billedlige trusler må absolutt kunne aksepteres i antitrakasseringens navn.

Det er skikkelig synd at ingen av de 200 i politiet sa dette på et tidligere tidspunkt, og mente alvor: «Jeg er glad du serverte dette slibrige, teite forslaget. For det skal bli en fest å se deg avslutte karrieren gjennom forsideoppslaget i morgendagens VG.» Det er nemlig varslere som bringer verden effektivt videre.

Så hvordan trene opp ungene i retorisk selvforsvar? Når kidden hater noe neste gang, for eksempel skolen, så be om standpunktet utdypet i fem drøye setninger. Retorisk pondus og slagkraft krever øving og er viktig læring. For om en pervers maktfigur noen gang prøver seg mot din unge, skal svaret helst ikke være en utydelig, høflig variant som: «Ehh… nei, eller jeg vet ikke helt».