Du skal ikke mange år tilbake i tid før det norske landslaget var oppfattet som kjedelig og uinteressante. Opphaussingen av rettighetshaveren foran hver eneste kamp havnet ofte litt inn i det parodiske, fordi prestasjonen var tilsvarende skuffende. Mange medgangssupportere ble likegyldige.

Der er vi ikke lenger nå. Fire kamper på 10 dager har endret mye for det som skjer fremover. Alle vet at Norge vant tre kamper og spilte en uavgjort, og på den måten har lagt et godt grunnlag for å vinne gruppa i Nations League.

Det er ikke disse statistikkene som kommer til å sitte igjen hos de fleste. Eller hvorfor Ståle Solbakken gjorde de byttene han gjorde mellom kampene. Øyeblikkene og profilene derimot, forsvinner ikke. Erling Braut Haaland fire mål i de to kampene, da Norge tok en dobbelttriumf, er langt forbi noe av det vi har sett i norsk landslagsfotball i moderne tid.

Selv ikke de beste spillerne i verden snitter på ett landslagsmål per kamp, noe Haaland har med 20 mål på 21. Men nok om Haaland, da han har fått sin andel med oppmerksomhet, og kommer til å bli skrevet om i hundretusenvis av artikler de neste årene.

Øyeblikket som også kommer til å sitte igjen hos hvermannsen, er Leo Skiri Østigårds stunt mot Sverige foran en fullsatt arena i et sommervarmt Oslo. Uten forkleinelse, en spiller ikke alle kjente like godt til, for et par uker siden. Er du over snittet interessert i fotball, visste du selvsagt at Østigård er lånt ut fra Brighton i England til Genoa i Italia.

Nå vet «alle» hvem denne fyren er. En typete midtstopper som er best på det en midtstopper skal være; forsvare seg med alle midler, som gjennom jubel etter en deilig sklitakling setter stolthet i kjernen av hva han skal gjøre. I motsetning til dette moderne opplegget med å være en fantastisk pasningsspiller og gå forbi ledd. Ikke at det er noe galt med det sistnevnte, men det fremstår for mange som det er viktigere enn hva de egentlig skal gjøre.

Østigård toppet alt dette med å sette fullstendig fyr på svenskene, da han pekte nese til den svenske svingen i etterkant av Haalands straffemål til 2–0. Det tok bare noen få tideler, men var nok til at det også kom reaksjoner i Norge. Selv lagkamerater og treneren antydet at han kunne latt være.

Hvis du ønsker et A4-samfunn der ingen skal krenkes, er dette veien å gå. Leies dyre kommunikasjonsrådgivere inn, forteller de deg det jeg kan fortelle gratis. At det er greit å droppe slike stunts.

Ikke fordi jeg på død og liv støtter ekstreme markeringer og ting som går ut forbi sunn fornuft. Men fordi toppidrett aldri kan miste det følelsesaspektet som gjør at slike stunts som det Østigård gjorde, føles naturlig. Vanlig oppførsel tilsier ikke at du går rundt og peker nese til andre på gata, forutsatt at du ikke er med i et utdrikningslag eller har tapt et veddemål. Fotball, og for den saks skyld all annen idrett som favner bredt, er noe annet, et fristed der følelser og engasjement kan slippes løs.

Den dagen fotballspillere ikke tør å erte på seg rivaler, snakke litt for høyt i media eller sette seg i skuddlinjen gjennom å melde litt for offensivt, så har idretten tapt, og vi andre er blitt litt fattigere. Uten at det betyr at hvem som helst kan melde hva som helst, når som helst. Jeg så en gang en viktig kamp der det ene laget lå under med mange mål rett før slutt. I det spissen reduserte, løp han forbi benken til det vinnende laget og holdt hånda inntil øret. Han ble mildt sagt utledd.

At det ble så mye oppmerksomhet rundt Østigårds gest er interessant i seg selv. Det forteller at slike episoder kommer altfor sjelden.

Jeg tror ikke noen i Tromsø ble større Ulrik Saltnes-supportere da han avgjorde for Glimt mot TIL på Alfheim i fjor høst, og feiret foran TIL-fansen. Kanskje burde han også spart seg for å rope at fansen kunne «gå og henge seg». Foruten ordvalget må jeg likevel erkjenne at oppførselen var helt overlegent, sett fra et synspunkt hvor engasjement og følelser er det viktigste. Det skaper profiler og skaper en rivalisering fotballen er avhengig av.

Man må dessuten skille mellom rasisme, homofobi og slagg man verken ønsker i fotball, annen idrett eller samfunnet for øvrig, og uttalelser som terger og ypper til vennskapelig bråk vi bør og skal tåle. Det var heller ikke slik at langrenn ble mindre underholdende av at Northug terget på seg svensker på løpende bånd. Selv svenskene savner ham nå.

Noen kan innvende at barn kan ta skade av slik oppførsel. Skal man følge denne tankegangen må barn også skjermes mot biler som kjører for fort, eller på gult lys. Det er dessuten en typisk norsk greie å skulle tro at å oppføre seg helt ordentlig på fotballbanen er veien å gå.

Internasjonal fotball er alt annet, og det er godt at vi har fått en spiller som har tatt konsekvensen av det. Alternativet er utøvere som er drillet av kommunikasjonsrådgivere til å bli maskiner som lirer av seg ukontroversielle selvfølgeligheter, som at «man må ta én kamp av gangen», «det er fortsatt mange poeng som skal deles ut» og «det viktigste er at laget vinner».