Regjeringens politikk knyttet til priser på elkraft i prisområder i sørøst, sør og sørvest (NO1, NO2 og NO3) er under press. Priser styrt av markedet (eksport) har nådd uforutsette høyder. Utlandets høye betalingsvilje for norsk elektrisk kraft påvirker prisutviklingen innenlands. Dette påvirker også en hensiktsmessig forvaltning av landets kraftproduksjon.

I prisområdene NO3 og NO4 er prisene mer normale for årstiden på grunn av mangelfull overføringskapasitet til prisområdene i sør, og til naboland i øst.

Regjeringen synes å søke løsninger som kan redusere kostnadene for elektrisitet i det innenlandske markedet. Så vidt en kan forstå politiske utsagn i øyeblikket vurderes det statlig økonomisk støtte som kompensasjon til både den private sektoren og til næringslivet. Derved overføres kostnader fra energikundene over på fellesskapet, hvilket neppe er av nytte for samfunnet som helhet.

Tapping av vannmagasin styrt av markedets etterspørsel til høye priser er ikke tjenlig for samfunnet. Ved stor etterspørsel til høy pris vil vannmagasinene tømmes, slik vi har sett eksempler på skjer på øst- og sørvest landet dette året.

Tapping av det enkelte magasin må heller styres basert på vannhusholdning, ikke av markedets prissetting. Den løpende tapping må ikke være høyere enn at det at den gir tilstrekkelig restvann i magasinet fram til neste fyllings-/snøsmeltingsperiode.

Regjeringen søker etter løsninger som han håndtere problemet både på kort og på lang sikt. Det første de da bør gjøre er å avgjøre om elektrisitet levert til samfunnet er en vare eller infrastruktur på linje med for eksempel vannforsyning og veier.

Elektrisk kraft ble i begynnelsen av 1990-årene en handelsvare i et åpent nordisk marked. Med økt transportkapasitet til utlandet, etter hvert også til et europeisk marked. Produksjonen av vannkraft i kraftverk basert på lagret vann i magasin har derved blitt styrt av markedets prissetting. Nasjonal forvaltning av kraftressursene ble erstattet av maksimal økonomisk avkastning for den enkelte kraftverkseier.

Valget, vare eller infrastruktur, blir avgjørende for hvilken løsning en kan velge for å ta styring med forvaltningen av vannressursene, og prisdanning på elektrisitet. Ifølge utsagn fra Arbeiderpartiet i partiets notat «Spørsmål og svar om strømsituasjonen» så fremgår det at det faktiske forhold er «at norsk energipolitikk ligger fast, med full nasjonal råderett over energiressursene.»

Beslutter en at elektrisitet er infrastruktur, slik det var før 1990, så ligger løsningen i å få styring med vannhusholdningen i alle vannkraftanlegg som produserer fra magasin («lager»). Dette er relativt enkelt mulig da alle produsenter av kraft fra vannmagasin ukentlig over året innberetter restinnholdet i magasinene til NVE. Ut fra disse opplysningene kan en utarbeide medianer for restinnhold i magasinene til hvert enkelt kraftverk. Det samme for hvert enkelt prisområde.

Hver produsent kan derved gis pålegg om å produsere styrt av at vanninnhold i magasinene fra og med start av en kommende tappesesong fram til start av kommende tilsigssesong. Rest vanninnhold kan slik for hver uke i denne perioden holdes over eller lik medianen for de gitte vannmagasin.

Dersom det er politisk vilje kan myndighetene, basert på nasjonal råderett over energiressursene, utarbeide en egen Forskrift knyttet til krav om restinnhold av vann i magasin(ene) hos hvert kraftverk ved utgangen av hver uke i tappesesongen. Forskriften må hjemle utarbeidelse av et regelverk med nødvendige rammebetingelser slik at produsentene til enhver tid i tappesesongen har tilstrekkelig restinnhold i sine magasiner til å opprettholde forsyningssikkerhet og prisstabilitet, og også unngå rasjonering.

Dersom situasjonen er slik at våre myndigheter har gitt fra seg råderetten over det av landets energiressurser som kommer fra elektrisitet produsert fra vann i magasiner, så har gjort landets innbyggere og næringsliv en gedigen bjørnetjeneste!