Vi tar en reise 23 år tilbake i tid. Den 29. november 1998 klokka 17:30 gikk det alarm til ambulansehelikopteret i Tromsø om en bil som hadde havnet i havet etter en utforkjøring på yttersida av Senja. Et mindreårig barn som hadde vært passasjer var savnet. Bilføreren hadde med nød og neppe klart å berge seg ut, men hadde ingen sjanse til å berge barnet som satt fastspent i baksetet. Det var svært glatt veibane uten autovern på ulykkesstedet.

Helikoptermannskapet visste at det måtte dykker til for å kunne hente barnet opp. Det fantes på den tiden ingen redningsdykker-beredskap i Tromsø. Til slutt ble det sporet opp en dykker på Finnsnes, og helikopteret fløy dit for å ta med dykkeren før det kunne fortsette mot ulykkesstedet.

Det tok omtrent en og en halv time fra ulykken skjedde til barnet var brakt opp på land fra omtrent fem meters dyp. Barnet ble fløyet til UNN Tromsø, men livet stod dessverre ikke til å redde*.

Denne og andre hendelser la grunnlaget for at det ble etablert en redningsdykker-beredskap i Tromsø i 2005. Selv om beredskapen i utgangspunktet var kommunal, bidro samlokaliseringen med ambulansehelikopteret i Tromsø til at den også ble regional.

I årene siden har samarbeidet blitt videreutviklet, og det er bygget opp mye medisinsk erfaring og ny kunnskap om drukninger. Ved UNN har vi nå en mer offensiv holdning enn tidligere når det gjelder å berge personer som har druknet. Dette gjelder spesielt når vannet er kaldt, slik det ofte er i nord-norske farvann i store deler av året.

Hvis ulykken nevnt over hadde skjedd i november 2021, ville responsen ha sett slik ut: Ved alarm ville et fullt utstyrt redningsdykker-team fra Tromsø brann og redning ha rykket ut til helikopterlandingsplassen ved UNN i henhold til en innøvd prosedyre. Etter 20 minutters flytid ville ambulansehelikopteret ha landet direkte på ulykkesstedet, hvor redningsdykkerne umiddelbart ville gått i aksjon. Etter redning og evakuering fra vannet ville legen om bord i helikopteret ha sørget for avansert hjerte-lungeredning under returen til Tromsø. Ved UNN ville pasienten ha blitt tatt imot av et spesialisert team som i løpet av minutter ville ha koblet pasienten til en hjerte-lungemaskin. Sjansen for overlevelse ville ha vært større enn i 1998.

Siden 2005 har vi betraktet redningsdykkere som en helt nødvendig ressurs ved drukningsulykker i havet, elver eller innsjøer, både lokalt og regionalt. Selv om felles innsats mellom redningsdykkere, helsepersonell og politi ikke alltid har berget liv, har det vært av stor verdi å få gjennomsøkt et ulykkessted eller hente opp omkomne til de etterlatte.

Det er uforståelig for oss at et velutviklet system for redning av drukningsofre, som vi vil påstå er blant de beste i landet, er tatt av beredskap. Medisinske framskritt ved UNN vil aldri kunne kompensere for fraværet av et nødvendig ledd i den akuttmedisinske redningskjeden. Redningsdykker-beredskapen til Tromsø brann og redning var også en av årsakene til at Justis- og beredskapsdepartementet vedtok å styrke sjøredningsberedskapen ved å plassere et redningshelikopter i Tromsø fra 1. juli 2022. Uten redningsdykkere vil denne store anskaffelsen være fånyttes ved drukningsulykker.

De første fatale tilfellene som følge av manglende tilgang på redningsdykkere trenger ikke å være langt unna. Fra midnatt onsdag 5. januar 2022 opphørte beredskapen. Få timer senere innkom det meldinger til AMK Tromsø om vanskelig redning av en person i elv i Harstad-området og en bil i havet i Skjervøy. Begge oppdrag ble løst uten bruk av dykkere. Men kun små forskjeller i hendelsesforløpene kunne ha ført til tap av liv som følge av manglende redningsdykker-beredskap.

Vi er enige med røster som tar til orde for at en redningsdykkerberedskap i Tromsø bør være et regionalt eller nasjonalt ansvar. Men dagens tilbud kan ikke fjernes som følge av lokale prioriteringer før landsdelen får på plass en alternativ løsning.

*Omtale av ulykken er gjort med samtykke fra de pårørende