Det er en dyster tid vi lever i. Både verdensfreden og verdenshavene trues av mørke skyer i horisonten, gamle klær og plast flyter rundt, isbreene smelter og skreien vår rømmer til nabolandet Russland. Samme land rasler med sablene, og onde minner om både kald og varm krig pipler til overflaten.

En pandemi tapper oss for sosial kapital, muterer seg stadig og tar oss ut i elendighetens ekstraomganger, og som om ikke dét er nok, er Norge er i ferd med å tas over av gærne kommunister, som bare er en liten femårsplan unna å sende alle med en årslønn på over 300.000 kroner til Bjørnøya i åpen robåt.

Da trenger vi noen som kan bringe tilbake feststemningen, håpet og troen på livet. Det er da vi trenger kommunikasjonsdirektører. Derfor var det så vakkert og betryggende å høre på Dagsnytt 18 her en sen torsdags ettermiddag.

Nok et endetidstegn var lagt på bordet, i form av en drastisk prisøkning på dagligvarer. Vi fikk vite at rekesalat, som ved et knips over natta, hadde blitt 40 prosent dyrere, og skulle du nyte den med makrell i tomat som topping, som hadde blitt 33 prosent dyrere over samme natt, ante man konturene av hele armeer med personlige konkurser. Vil du attpåtil skylle det hele ned med en frekk Solo Super, som hadde blitt 37 prosent dyrere, skjønte man kjapt at dommedag er nær. Gult er kult, liksom!

Man kunne kjenne apokalypsen på pulsen. Hvordan skulle dette gå, hvor skulle dette ende? Redningen var heldigvis ikke langt unna. Hadde det vært plass til en hvit hest i studioet til programleder Espen Aas, ville nok NRK strødd sagmugg på gulvet og applaudert inn Stein Rømmerud, som er – hold pusten – konserndirektør for Kommunikasjon og Samfunnskontakt i NorgesGruppen.

Vår alles kjære ridder måtte nøye seg med en stol, men det satt ingen demper på ønskene om å være ridder. Takk og lov. «Vi kjemper hele tiden for å holde prisene nede», sa Rømmerud bestemt til programlederen. Han sa det tre ganger på noen få minutt. Senere i sendingen gjentok han det igjen, for nye lyttere, og for de litt tungnemme, at de kjemper for å holde prisene nede.

Med tanke på hvor mange ganger han sa det, virket det som han mente det av hele sitt hjerte. Og etter den siste gangen lot han det henge litt i lufta, før han trakk pusten i en innlagt kunstpause. For hvem var det de kjempet for? For seg selv? For de fattige? For miljøet? For verdensfreden? Nå skulle vi få vite det, og det var mye bedre enn som så. NorgesGruppen kjemper nemlig en utrettelig kamp for forbrukernes sak. Altså oss. Folket. De som handler mat, som jo er de aller fleste.

Det var utrolig godt å vite. NorgesGruppens eiere er de utrettelige soldatene, som hver dag kravler opp av skyttergravene og går ut på slagmarken, hvis eneste mål er å kjempe for forbrukerne. Med tanke på hvor mange ganger denne kampen ble nevnt, at de kjemper for lave priser, som altså er for forbrukernes skyld, var det tydelig at han mente det oppriktig, rett fra hjertet. Det var rett og slett rørende.

Ingenting er bedre enn om man kan kjempe en edel kamp på andres vegne, og man samtidig kan sitte igjen med noe selv. For det lønner seg å kjempe en kamp for forbrukerne, altså sine egne kunder. NorgesGruppen, for eksempel, passerte i 2020 for første gang en omsetning på over 100 milliarder, med et årsresultat – etter skatt – på 3,8 milliarder. De har faktisk aldri omsatt mer eller tjent mer penger – noensinne. Penger som forbrukerne har stappet ned i pengebingen deres.

Pandemien har ikke bare vært kjip, iallfall ikke for dagligvarekjedene. Folk flest har reist mindre, gått mindre ut på byen, mindre på kino og teater, mindre på konserter, mindre på restaurant og spist mer. Hjemme. Og mens de ansatte rundt om i de tusenvis av butikkene landet over har spritet hender og rengjort, fylt opp hyller og tilrettelagt for oss, har eierne – de hardtkjempende samaritanene, superheltene våre – kunnet fylle opp hvelvene sine. Fordi de bryr seg. Om oss. Sukk.

NorgesGruppen er ikke alene. Både Coop og Reitangruppen – med alle de underliggende kjedene og butikkene – har også kjent at det å kjempe for forbrukerne har lønnet seg, økonomisk og, vil jeg tro, åndelig. Det er jo en berikelse i seg selv å kjempe for andre. «Godt vi har hverandre» er slagordet til Coop, for liksom å understreke at dette er vi sammen om. Vi (forbrukerne) og dem (eierne).

Reitangruppens slagskip, Rema 1000, endret i fjor slagordet «det enkle er ofte det beste», til det betydelig mer mangefasetterte «Det er 1000 gode grunner til å velge Rema 1000». De har unnlatt å kunngjøre hva samtlige av de tusen grunnene er, men det er god grunn til å anta at minst et par av grunnene er noe som vil komme kundene til gode, og ikke bare eierne.

Man kan dessverre ikke vinne alle kamper, uansett hvor edle intensjonene er. Det er dyrt å være rik. Derfor stiger nå prisene på en haug med varer, en rekke av dem med tosifrede prosenttall, som nevnt ovenfor. Og som ved et mirakel stiger de samtidig, på de samme varene, hos de forskjellige kjedene, i en tid der både omsetning og årsresultat slår alle rekorder. Kjedenes veier er åpenbart uransakelige.

Galopperende strømpriser, som er som en elektrisk stol for regjeringen, eter opp av husholdningsbudsjettene. Varslede renteoppganger for de bemidlede med belånte boliger maner frem dystre fremtidsscenarioer. Bensin- og dieselpriser som nærmer seg literprisen for edelt brennevin er bare toppen av dyrtid-kransekaka.

Da er det godt å vite at man ikke er alene, at vi har hverandre, og at det er noen der oppe som kjemper kampen for oss. Det er fine og trøstende ord å ta med seg på livets kronglete vei. Jeg foreslår herved at folket går ut i gatene og klapper for eierne av dagligvarekjedene hver lørdag klokka 12, i ren takknemlighet. De rike kan, for å parafrasere John Lennon, rasle samstemt med juvelene.

Ha ei god, trygg og kostnadskuttende helg! Husk at noen kjemper for deg.