Det var riktig å erstatte og utvide Fritt sykehusvalg med Fritt behandlingsvalg, slik at flere pasienter kunne velge behandlingstilbud selv. Når ordningen forsvinner, vil det svekke pasienters rettigheter.
Det er et paradoks at tidligere stortingsrepresentant, Tove Karoline Knutsen (Ap), beskylder meg for å villede om fritt behandlingsvalg og feilinformere om hva som er Arbeiderpartiets politikk, når det er akkurat dette hun gjør mot meg og Høyre i sitt innlegg i iTromsø.
Det er riktig at Stoltenberg 1-regjeringen innførte ordningen Fritt sykehusvalg i 2001. Men utfordringen med ordningen var at det var helseregionene som fullt ut bestemte hvilke private eller ideelle behandlingssteder pasientene kunne velge mellom.
Derfor utvidet Høyre pasienters rettigheter til å velge i 2015, og Fritt sykehusvalg ble til Fritt behandlingsvalg. Med det fikk pasientene større valgfrihet og betydelig flere offentlig godkjente behandlingssteder å velge mellom.
Sannheten er at uten Høyres valgfrihetsreform Fritt behandlingsvalg, er det mange behandlingssentre som ikke ville kunne bygget opp sine gode tilbud – og da hadde det heller ikke vært mulig for pasientene å velge disse behandlingsstedene.
Fritt behandlingsvalg gir pasienter rett til å velge mellom behandlingssteder i hele landet. Formålet er å sikre medbestemmelse og valgfrihet for pasienten, samt å bidra til lik tilgang på helsetjenester. Da kommer det ikke an på om du bor i Masfjorden eller i Lofoten når du vil til et behandlingssenter på Tysnes.
Mange av dem som benytter seg av fritt behandlingsvalg trenger rusbehandling eller psykisk helsehjelp. Når du sliter med rusavhengighet eller psykiske helseproblemer, finnes det ikke bare én kur, eller én riktig behandling.
Dette er lidelser som må møtes med individuell hjelp. For det som er riktig hjelp og behandling for én person, er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Derfor trenger vi et mangfoldig helsetilbud med flere ulike behandlingssteder og behandlingsmetoder som hver enkelt pasient kan velge mellom.
En rekke av de institusjonene som i dag er fritt behandlingsvalg-leverandører, har ingen annen avtale med de regionale helseforetakene og kommer kanskje heller ikke til å få det. Et eksempel er treningstilbudet for barn med cerebral parese. De ulike helseforetakene tilbyr habilitering og trening for disse barna.
Likevel ønsker mange barn og foreldre fra hele landet å følge det intensive treningsopplegget ved Barnas Fysioterapisenter i Bergen. Fordi de ser at det gir mer livsmestring og kvalitet i hverdagen. Det betyr at fritt behandlingsvalg er den eneste ordningen som gjør det mulig for disse barna å få behandling i Bergen uten å måtte betale for det selv.
Slik er det også med pasienter i rus- og psykisk helsevern. Ønsker du å velge medisinfri behandling eller recoverybasert behandling, er det ikke mange offentlige helseforetak som tilbyr dette, eller som inngår avtaler med institusjoner som gjør det. Også her er fritt behandlingsvalg eneste mulighet for pasienter som ønsker å velge selv, uten å måtte betale selv.
Siden Høyre fikk på plass ordningen i 2015, har mer enn 60.000 personer benyttet seg av den. Hver gang jeg snakker med mennesker som har vært i behandling hos fritt behandlingsvalg-leverandører, så handler ikke deres historier om at det offentlige tilbudet ikke fungerer og at det private er perfekt.
Deres historier handler om at vi trenger et større mangfold i behandlingstilbudet, at det er viktig å bli lyttet til, trodd på og hørt når de forteller hva som kan hjelpe dem eller gjøre dem friske. Deres historier handler om hvordan fritt behandlingsvalg har gitt dem mulighet til å velge selv blant et større mangfold av tilbud enn tidligere.
Når regjeringen nå skal fjerne fritt behandlingsvalg, gjøres valgmuligheten om til et spørsmål om størrelsen på lommeboken til hver enkelt pasient. Det er en todeling av helsetjenesten som Høyre ikke kan akseptere, og der møter Arbeiderpartiet seg selv i døren.