Det er snakk om en ovenfra og ned-holdning foretatt av folk som over natten er blitt eksperter på skred og lokal ulykkesberedskap.

Tar man en titt i kommentarfeltene på NRK Troms’ Facebook-innlegg om de nylige skredulykkene i Malangen og Lyngen, finner man en drøss av ufine kommentarer. Gjengangerne er om ikke skikjørere snart skal ta til vett og slutte å kjøre ski der det er skredfare, i tillegg til at disse «galningene» som dermed trosser skredvarsler og værmeldinger, bør betale redningsaksjonene selv.

En av dem som ble tatt i Malangen-skredet ligger fortsatt med livstruende skader på UNN. Det vil si at det et eller annet sted sitter en familie som ikke vet om sønnen deres kommer hjem fra skitur. I det ene Lyngen-skredet mistet én person livet.

Ulykker og dødsfall knyttet til skred er tragisk, og midt oppi det hele bestemmer folk seg for å rette pekefinger fremfor å vise sin solidaritet til dem som er rammet av ulykken.

Mange peker på risikoen og faren redningspersonellet utsettes for når de må rykke ut til skredulykker. Dette er et faktum som absolutt kan diskuteres, men denne diskusjonen bør gjennomføres på en saklig måte, og dermed ikke i et opphetet kommentarfelt på Facebook mens de forulykkede kjemper for livet.

DÅRLIG NETTVETT: Lars Høivik Brattebø reagerer på kommentarfeltene på Facebook etter skredulykker. Foto: Privat

I Norge har vi verdens beste helse- og redningsvesen. Det står stor respekt av alle frivillige i hjelpekorps etc. som rykker ut når ulykken er ute. Denne beredskapen tilfaller enhver norsk borger, samt turister og andre som kommer til Norge for å gå på fjellet.

Å hevde at de som blir tatt i skred bare kan ha det så godt, er ikke bare barnslig; det vitner om en misforståelse av velferdssamfunnet vi i Norge er så heldige å ha. Det norske velferdssystemet skiller ikke mellom skiulykker og andre typer ulykker.

Enten du er tatt i skred, har krasjet som følge av promillekjøring eller trenger kreftbehandling som følge av usunn livsstil, stiller velferdsstaten opp.

Siden jeg var liten har min mor stadig minnet meg på at dersom jeg ikke har noe pent å si, kan jeg like godt la være å åpne munnen. Mange barn er flinke til å følge dette, men nå har vi altså en foreldregenerasjon som ikke klarer å følge et slikt enkelt prinsipp.

Kommentarfeltene vi ser nå til dags vitner om dårlige holdninger, og ikke minst om dårlig nettvett.